Abstract
Formål: Det overordnede formålet med denne oppgaven var å få mer kunnskap og innsikt i hvordan bruk av frivillige og ufaglærte personer i rehabilitering av personer med avhengighet kan fungere i praksis sett fra både brukers og mentors ståsted, med særlig fokus på samspill og mulige utfordringer. Denne kunnskapen er viktig for å kunne skape bedre og mer kostnadsbesparende tilbud til en stor gruppe av befolkningen.
Metode: Utvalget bestod av 6 frivillige mentorer og 8 brukere med ulik avhengighetsproblematikk inkludert rus og pengespill ved ”Mentor-prosjektet”; en del av fritidstilbudet til en behandlingsinstitusjon innenfor den offentlige spesialisthelsetjenesten for personer med rus- og rusrelaterte problemer. I tillegg ble prosjektkoordinator brukt som nøkkelinformant for å få utdypende informasjon om prosjektet. Studien brukte et kvalitativt forskningsdesign bestående av semistrukturerte dybdeintervjuer. Analysene ble gjennomført i tråd med systematisk tekstkondensering ved bruk av NVivo 8. Oppgaven tilstreber ikke statistisk generaliserbarhet, men kan ses på som en pilotundersøkelse som kan brukes som grunnlag for videre forskning.
Resultater: Bruk av frivillige personer førte til frustrasjon ved at brukerne var redde for å kreve noe fra mentor, samtidig som mentor slet med å finne sin rolle som verken skulle være en profesjonell behandler eller privatperson. Relasjonene mellom mentor og bruker var preget av utfordrende samspillsepisoder, og Steiners spillteori kan delvis bidra til å forstå disse.
Konklusjon: Det viste seg at kommunikasjon er svært viktig både for å unngå misforståelser og finne felles mål, og må prioriteres i opplæring og veiledning av mentor og bruker. I tillegg ble begge parter svært knyttet til prosjektet ved at de tok det inn i livet sitt, og uavhengig av om relasjonen fungerte så hadde prosjektet hatt en betydning i forhold til å oppdage nye sider ved seg selv. Kliniske implikasjoner og betydning for fremtidig forskning diskuteres.