Sosial fobi og interpersonlig stil : betydningen av interpersonlige faktorer for utfallet av terapi

Abstract

Formål: Denne oppgaven undersøker interpersonlige faktorer hos personer med sosial fobi, og disse faktorenes betydning for utfallet av behandlingen i kognitiv og interpersonlig institusjonsbehandling. Bakgrunn: Sosial fobi er en utbredt psykisk lidelse som kjennetegnes av at personen opplever angst i sosiale sammenhenger. En interpersonlig modell for sosial fobi (Lipsitz & Markowitz, 1996) legger vekt på personens usikkerhet i sosiale roller. Det fokuseres på at personen skal uttrykke seg mer åpent om seg selv i samspill med andre, samt eksponere egen følelse, ønsker og behov i sosiale sammenhenger. Den kognitive modellen (Clark & Wells, 1995) fokuserer på endring av opprettholdende faktorer som negative automatiske tankemønstre og skjemaer, og bruker eksponering gjennom atferdseksperimenter. Interpersonlige problemer er vansker som en person opplever å ha i forhold til å forholde seg til andre, og er kilder til subjektivt ubehag. De er en vanlig årsak til at folk søker terapi, men kan samtidig også påvirke alliansen og terapiforløpet, og dermed få konsekvenser for utfallet av terapien. Metode: Oppgaven er basert på en terapistudie fra Modum Bad. Utvalget bestod av 80 pasienter med alvorlig grad av sosial fobi. Pasientene ble vurdert ved behandlingsstart, midtveis, ved avslutning samt etter ett år. Interpersonlige problemer ble målt ved hjelp av selvrapporteringsskjemaet Inventory of Interpersonal Problems (IIP-64; Alden, Wiggins, & Pincus, 1990). Resultater: Pasientene rapporterte størst problemer relatert til Lite selvhevdelse, Sosial unnvikelse, Utnyttbarhet og Oppofrelse, og disse problemene ble signifikant redusert i begge betingelsene. Det var ingen forskjeller i endringer mellom behandlingsbetingelsene. Hierarkiske regresjonsanalyser viste at fiendtlighet og underkastelse til en viss grad var assosiert med et dårligere utfall av behandlingen, spesielt i den interpersonlig behandlingsbetingelsen, mens problemer relatert til overdreven omsorg var assosiert med bedre utfall i den kognitive behandlingsbetingelsen ved oppfølging ett år etter behandlingsavslutningen. Funnene diskuteres i lys av tidligere forskning.