Universitetets endrede rolle : Kunnskapsspredning og kommersialisering ved UiO

Abstract

Som en del av et større prosjekt ved senter for Teknologi, innovasjon og kunnskap, er dette en casestudie basert på oppfatningene av begrepene kommersialisering og kunnskapsspredning blant de ansatte ved Universitetet i Oslo. Prosjektet har oppstått som følge av lovendringen for Universiteter og Høgskoler fra 2003. Lovendringen fokuserer på at universitetet i større grad skal ta på seg oppgaver som næringslivskontakt og kommersialisering. Masteroppgaven er basert på 21 kvalitative intervjuer av vitenskapelig ansatte ved humanistisk, samfunnsvitenskapelig – og teologisk fakultet.

Prosessene rundt kommersialisering og kunnskapsspredning er forsket på tidligere, men hovedsakelig med grunnlag i naturvitenskapelige og tekniske fagretninger. Av denne grunn kan min studie bidra til ny kunnskap på området.

Forskerne viser generelt en positiv innstilling mot det de anser som formidling, det vil si kunnskapsspredning ekskludert kommersielle aktiviteter. Holdningen til kommersialisering derimot viser seg å være mer ambivalent, og til tider ganske negativ. Det ser ut til at aktiviteter av dette slaget kan føre til sosiale sanksjoner fra kolleger. I tillegg er det mange som anser denne delen av lovgivningen som ikke å gjelde deres fakultet eller fagområde. Uavhengig av holdningen til oppgavene er det gjennomgående at de ansatte føler seg presset på tid og ikke har muligheten til å gjøre alt arbeidet de vil, eller bør gjøre. Dette går i stor grad utover kommersialisering og kunnskapsspredning siden disse aktivitetene ikke meritteres gjennom Tellekantsystemet. Ansatte føler heller ikke at de i stor nok grad oppmuntres til å utføre slike oppgaver, eller får anerkjennelse av det. Mer karrierefremmende oppgaver, som publisering i vitenskapelige tidsskrifter, prioriteres derfor istedenfor. Denne studien viser at universitetet har en lang vei å gå når det gjelder å øke oppslutningen rundt kommersialiserings- og kunnskapssprednings aktiviteter. Det er behov for et system som i tillegg til å ilegge oppgaver, støtter, anerkjenner og gir insentiver for de samme oppgavene.

Videre drøftes det hvorvidt Universitetet i Oslo har blitt det man kan kalle et entreprenøriellt universitet. Det er aspekter som peker i begge retninger, og deler av virksomheten ved universitetet kan kalles entreprenøriellt, mens andre ikke passer under denne betegnelsen.