Abstract
Denne oppgaven utforsker hvordan sporingsteknologi formes som en mulig omsorgsteknologi på ulike arenaer i Norge, og den har som mål å skrive seg inn i og bygge videre på et fagfelt hvor de tekniske og de sosiale aspektene ved virkeligheten anses å være sammenfiltrede fenomener (Mol et al., 2010; Moser, 2003; Olaussen, 2010; Thygesen, 2009). Inspirert av et teoretisk rammeverk kalt teknografi, som tidligere har blitt benyttet for å studere teknologi overført på tvers av nasjonale grenser, ønsker jeg i denne studien å se hva sporingsteknologien blir i møte med et nytt bruksområde innen ett og samme samfunn (Müller-Rockstroh, 2007). Rammeverket sammenfatter en rekke analytiske ressurser hentet fra både vitenskaps- og teknologistudier, så vel som antropologi. Det byr på ressurser som gjør meg i stand til å beskrive noe av det arbeidet som legges ned i formingen av teknologien på det jeg har etablert som tre arenaer for oversettelse. Gjennom en etnografisk tilnærming har jeg studert formings- og forhandlingsprosessene som finner sted på den offentlige arena, hos en teknologileverandør og i omsorgspraksis på en demensavdeling. På bakgrunn av det jeg har observert, hørt og lest, vil jeg argumentere for at scenarioet hvor sporingsteknologi skapes som en omsorgsteknologi, bygger på en sammenveving av flere spesifikke forestillinger om blant annet omsorgssektoren, omsorgsyterne og -mottakerne, samt forestillinger om teknologien selv. Det bygger på en rekke forestillinger og forutsetninger som både sammenfaller og til dels kommer i konflikt med den virkeligheten som utspiller seg hos de faktiske brukerne i omsorgssektoren.