Abstract
Norsk narkotikapolitikk er bygget på et sterkt ideologisk fundament, basert på en sosialfaglig forståelse av avhengighet, sterk behandlingsoptimisme og en målsetning om et narkotikafritt samfunn. Medikamentell behandling av narkotikabrukere med metadon bryter fundamentalt med denne ideologien. Oppgaven studerer hvordan metadonbehandling gikk fra å være fullstendig uaktuelt å ta inn i norsk narkotikapolitikk, til å bli et hovedtilbud for narkotikabrukere på 2000-tallet. Det forsøkes å forklare hva som gjør at et program kan utvides til tross for at det har røtter i en radikalt annen forståelse av narkotikapolitikken enn den i det rådende paradigmet. Tilbakeføringsmekanismer og læringselementer vektlegges i en historisk institusjonalistisk tilnærming til historiske kilder og intervjuer med personer som var sentrale i prosessen.