| dc.description.abstract | Oppgaven er en presentasjon og drøftelse av noen alternative modeller for lederlønningenes nivå, og hvorfor de er så høye.
Jeg har gått inn på irritasjonen over de høye lønningene. Jeg har deretter gått igjennom en del modeller for lønnsdannelsen. En variant av en agent-prinsipal modell der det er lederens insentiver som må sikres, har blitt presentert. Denne modellen handler om moralsk hasard, og forutsetter altså at uten ekstra insentiver når innsats ikke er verifiserbar, er lederne villige til å gjøre en dårlig innsats. Med insentivmodellen vil de med de ekstra insentivene yte høy innsats. Jeg har kort vist at denne er for svak, og jeg har deretter gått igjennom noen alternative modeller.
De modellene jeg ikke la så stor vekt på, er dekket i kapittel fire.
De er for det første den sosiale sammenligningsmodellen. Den sosiale sammenligningsmodellen er også beslektet med noe som Bebchuk og Fried (2003) kommer inn på, nemlig at når de komiteene som skal bestemme lønn, setter denne lik -eller høyere- enn medianen, vil lønningene presses opp. Den sosiale sammenligningsmodellen er dermed også en modell som på dette punktet er forenlig med ledermaktmodellen.
Modellen for rykte er en modell som også har preg av å være svært generell samfunnsvitenskap. Jeg skrev ikke mye om den, men tillot meg å vise til at rykte generelt har blitt sett på som fascinerende av minst en kjent forfatter. Det bør også etter mitt syn være klart at å ha rykte på seg for å være raus, bør kunne gjøre bedriften mer attraktiv på jobbmarkedet, med de positive følgene dette har av å kunne velge mellom fler kandidater.
Modellen for mangel på gode ledere er en modell som kanskje dukker opp mer underforstått enn uttrykkelig. Den forklarer godt at lønningene blir høye, og Gabaix og Lander (2008) har gjort en empirisk undersøkelse der de mener datagrunnlaget passer med en variant av denne modellen, men jeg har vist til en publikasjon (Stensbak, 2005) der den sees på som åpenbart gal.
Turneringsmodellen er også kort referert. Skulle jeg skrevet mer om noe, måtte det vært denne.
Jeg har deretter fra og med kapittel fire tatt for meg de modellene og artiklene som var ment som kjernen i oppgaven. Den første her er ledermaktmodellen, som er den modellen som ser ut til å være mest vist til i media, og som handler om at lønningene presses opp som følge av maktforholdene. Den er den modellen som kommer nærmest ”Gutteklubben Grei” modellen, den modellen jeg startet med å ønske ikke var riktig. I kapittelet har jeg kommentert en del aspekter ved denne, og jeg har senere i oppgaven vist at i alle fall noen av disse aspektene kan forklares med mindre -om jeg får bruke ordet- suspekte modeller.
I kapittel seks har jeg gått inn på en artikkel av Acharya et al. (2000), der de viser en alternativ forklaring på at opsjoner blir resatt etter at det har gått dårlig med bedriften. Dette er jo nettopp noe som ser ut til å provosere mange, men de har laget en modell der dette faktisk kan forklares med relevant økonomisk teori, og jeg har gjengitt hovedpoengene herfra.
I kapittel sju har jeg gjengitt intuisjonen fra en meget kompleks modell, framstilt i Bolton et al. (2006), der de tok utgangspunkt i aksjemarkedets manglende evne til å gi et presist estimat av firmaers verdi. Siden investorene trekker sitt estimat fra en fordeling, og det er de investorene som får de høyeste estimatene som bestemmer aksjekursen, er det relevant å belønne lederne i bedriften i å øke variansen på estimatorene. Dette fører til at ledere kan belønnes for å satse på luftslottprosjekter.
Den siste modellen var en modell hentet fra Oyer (2004), som er den artikkelen som kanskje kommer nærmest den tanken jeg først hadde om å finne modeller som handlet om deltagerbetingelsen. Her er det en modell som drøfter hva som skjer om lederen bygger opp sin kompetanse i et spesifikt marked, og den forklarer hvorfor det er relevant for firmaene å ta hensyn til dette i sine lønnsavtaler med lederen. Jeg har framstilt kjernen i denne modellen.
I kapittel ni har jeg så sammenlignet disse modellene, og diskutert litt rundt dem. Jeg har her søkt å bedømme argumentene som har kommet, og holdt dem opp i mot hverandre- og da spesielt opp mot ledermaktmodellen, som man nå kan få inntrykk av begynner å bli den modellen media vanligvis bruker som sin hovedforklaring på lederlønningene. Jeg har nevnt at Bolton et al. (2006) viser at en grunnleggende svakhet med aksjemarkedene er at de kan skape både høye lederlønninger, men også belønne strategier som er til skade for økonomien som helhet. Men jeg har først og fremst konkludert med at disse modellene gir alternative forklaringer. | nor |