Salg av CO2-kvoter gjennom auksjoner : Uniform-pris vs. diskriminerende auksjon

Abstract

I den siste tiden har hele verden fått opp øynene for global oppvarming. Klimaendringene og klimakatastrofer preger nyhetsbildet. I historien har det alltid vært perioder med temperatursvingninger og dårlig vær, men i det siste har endringen vært påfallende i den grad at endringene temperaturene stort sett over alt har vært høyere enn normalt. Dette har fått fart på klimapolitikken. Myndighetene i ulike land har i større grad tatt i bruk markedsbaserte verktøy i arbeidet med å få kontroll med miljøproblemet og utnyttelse av naturressursene. Fremgangsmåten går ut på å begrense rettighetene for bruken av allmenne miljø- ressurser. Miljømålene blir nådd f. eks. ved å fastsette omfanget av lovlige utslipp og tvinge markedsaktører til å skaffe seg utslippskvoter. Kvotene tilføres markedet og den enkelte aktør prøver å maksimere kvotenes verdi. Systemet skal føre til at aktørene tilstreber en produksjon til lavest mulig konsekvens for miljøet, og selve tildelingen av rettighetene skjer på en mest mulig effektiv måte. Resultatet vil være at samlede konsekvenser for miljøet blir redusert. Slike reguleringer er brukt i flere miljøsammenhenger som fiskerettigheter, jakt og vannrettigheter. De fleste utslippsrettigheter er i dag tildelt uten kostnad. Flere økonomer er av den oppfatning at en ordning uten kostnadsvurdering ved tildeling er kritikkverdig. Året er 2005 når Norge og EU innfører kvoteplikt og omsetning av kvoter i deler av industrien. For tiden blir kvoter delt ut på landsbasis gratis basert på tidligere utslipp (Grandfathering). Foreløpig er markedet utformet slik at en kvote gir rettigheter til å slippe ut klimagasser. Det betyr at en CO2-kvote gir rettigheter på å slippe ut 1 tonn med CO2, slik at summen av alle kvotene er samlet tillatt utslipp av CO2. I 2006 kom forslaget om auksjon på klimakvoter og da særlig kvoter av CO2. Dette var ikke et nytt forslag, da samfunnsøkonomer i Norge lenge har ment at kvotemarkedet bør basere seg på auksjoner, enten nasjonalt eller internasjonalt, istedenfor gratisutdelingen. På tross av disse rådene innførte EU og Norge et foreløpig system med gratisfordeling, men på sikt vil EU og Norge gå over til auksjonssystemer. Det er nettopp dette oppgaven tar for seg. Hva er virkningene på kvotemarkedet ved innføring av auksjon på kvoter, og hvilken auksjonsform egner seg best? Er det rom for prissamarbeid mellom kjøperne? Oppgaven er delt i to, i første del vil jeg presentere fakta om hvordan kvotemarkedet fungerer i dag, og hvordan det kommer til å se ut fremtiden. Herfra diskuterer jeg for to typer auksjoner, uniform-pris og diskriminerende auksjonstyper. Jeg har også gått gjennom viktig litteratur som er utgitt om emnet kvotehandel. I del to vil jeg ta for meg en modell av de to forskjellige auksjonstypene og spørre hva gevinsten er ved bruk av auksjoner på kvotehandelen? Her er også temaet om prissamarbeid og strategiske aktører drøftet i sammenheng med auksjonstypene. Ettersom auksjon på kvoter ikke er gjennomført i den virkelige verden, har jeg tatt for meg et eksperiment gjort av Burtraw m.fl (2008). Spørsmålet er hvilken auksjonstype som er mest hensiktmessig å bruke i denne situasjonen. I tillegg ønsket jeg å se på hvilke svar teorien gir meg og også oppsummere andre viktige elementer som teorien ikke setter fokus på.

Oppgaven peker på at prissamarbeid kan deles inn i to deler enten taktisk eller eksplisitt prissamarbeid. Tanken er at auksjoner av CO2 kvoter vil skje hver tredje - fjerde måned. Det kan bygge på at sannsynligheten får eksplisitt prissamarbeid blir større. Jeg mener at for å ha en velfungerende auksjon om det gjelder uniform-pris eller diskriminerende auksjonsformat, er det viktig å ha et velfungerende annenhåndsmarked. For å oppsummere virkningen av å gjennomføre auksjoner på karbondioksidmarkedet, mener jeg at myndighetene blir spart kostnader ved å gjennomføre auksjoner. Ved gratisutdeling av kvoter påføres myndighetene derimot kostnader. Ved gratisutdeling er markedet ikke effektivt, og bedrifter drar seg unna de samlede totale kostnadene klimagassene påfører miljøet. Ved å innføre auksjoner i karbondioksidmarkedet vil kostnadene bli vridd over til bedriftene, og dermed når vi et mer effektivt og ”rettferdig” marked som beskrevet i innledningen.