En tolkning av Norges Banks reaksjonsfunksjon. : Betydningen av realtidsdata for vurdering av pengepolitikken.

Abstract

I denne masteroppgaven sammenligner jeg Norges Banks styringsrente med den renten som kunne vært satt dersom Norges Bank hadde fulgt en Taylor-regel. Hovedproblemstillingen for denne oppgaven har vært i hvilken grad Taylor-regelen kan beskrive den faktiske rentebanen til Norges Bank i perioden 2001-2007. Jeg ønsker også å belyse forskjellene mellom Taylor-renten og Norges Banks styringsrente ved hjelp av to ulike tidsserier, en med realtidsdata og en med reviderte BNP-tall, og se om forskjellene i de to tidsseriene har noe å si for utførelsen av pengepolitikken.

Den 29.mai 2001 fikk Norges Bank et nytt mandat av regjeringen for gjennomføringen av pengepolitikken. Norges Bank skal ta sikte på lav og stabil inflasjon, der målet er en årlig vekst i konsumprisene nær 2,5 %. Inflasjonsstyringen er fleksibel og variasjon i produksjon og sysselsetting tillegges også vekt. I den økonomiske litteraturen er det ønskelig med en systematisk rettesnor for utførelsen av pengepolitikken og John Taylor utviklet i 1993 en reaksjonsfunksjon for en sentralbank som styrte etter et inflasjonsmål med rente som virkemiddel. Denne reaksjonsfunksjonen har stabiliserende egenskaper og viser hvordan sentralbanken bør reagere på ulike økonomiske sjokk. Sentralbanken står ovenfor avveiningen mellom inflasjonsstabilitet og produksjonsstabilitet, og setter renten for å minimere avviket mellom faktisk inflasjon og inflasjonsmålet og avviket mellom faktisk produksjon og potensiell produksjon. I følge Sørensen og Whitta-Jacobsen (2005, kap.20) vil stabil produksjon rundt trend være konsistent med å opprettholde en lav og stabil inflasjon på lang sikt og vil derfor være en viktig del av stabiliseringspolitikken. Taylor (1993) finner at denne reaksjonsfunksjonen passet for Federal Reserves rentesetting i perioden 1987-1992, men nevner også at reaksjonsfunksjonen ikke skal følges slavisk, men skal brukes med skjønn. Taylor (1999) samler arbeider av 9 forskjellige kjente forskere, hvor de benytter 9 forskjellige økonomiske modeller for å vurdere hvor godt de enkle reglene funger i forhold til de modellspesifikke optimale reglene. Resultatene de kom fram til var at målt ved variabilitet i inflasjon og produksjon så ville de enkle reglene fungere bra i ulike modeller. Selv om sentralbankene baserer seg på blant annet mer informasjon, ulike vurderinger av den økonomiske situasjonen og prognoser for framtiden kan det tyde på at Taylor-regelen er en god rettesnor for vurdering av pengepolitikken.

Pengepolitiske beslutninger som sentralbanken tar i realtid kan bære preg av at sentralbanken ikke har full informasjon om den økonomiske situasjonen og at datamaterialet for produksjonstallene er usikkert. Det er stor usikkerhet knyttet til produksjonstallene og de blir betydelig revidert i etterkant av første publisering. I Olsen et. al (2003) beskrives det hvordan dette skaper problemer for en sentralbank som tar beslutninger i realtid og ikke kan vente på revidering av tallmaterialet. Når man i etterkant vurderer sentralbankens utførelse av pengepolitikken vil resultatene påvirkes av hvorvidt vurderingen baserer seg på realtidsdata eller reviderte produksjonstall. Dersom man benytter seg av reviderte produksjonstall forutsetter man at sentralbanken hadde full informasjon i realtid og dette vil kunne gi et feilaktig bilde av hvordan informasjon sentralbanken hadde tilgjengelig på beslutningstidspunktet.

Oppgaven kan i hovedsak deles inn i tre deler. I kapittel 2 tar jeg for meg to makroøkonomiske hovedstørrelser som spiller en viktig rolle for pengepolitiske beslutninger, nemlig inflasjon og bruttonasjonalprodukt. Her gjennomgår jeg også inflasjonsstyringen i Norge, pengepolitiske regler og spesielt Taylor-regelen. I kapittel 3 ser jeg nærmere på problematikken knyttet til realtidsdata og to ulike metoder for å estimere en trend. I kapittel 4 og 5 presenterer jeg mitt datamateriale, empiriske analyse og empiriske resultater. Ut fra resultatene i denne oppgaven virker det etter min oppfatning som om bruk av realtidsdata ikke gir signifikante forskjeller i estimert rentebane i forhold til bruk av reviderte produksjonstall. Dette kan tyde på at realtidsproblemet ikke er så stort i denne sammenheng. Den empiriske analysen viser at det er en modifisert Taylor-regel basert på realtidsdata, med et lag av renten, som beskriver Norges Banks reaksjonsfunksjon best. Den opprinnelige Taylor-regelen viser seg å være feilspesifisert og passer ikke til å beskrive Norges Banks reaksjonsfunksjon. Det kommer også fram av analysen at det laggede produksjonsgapet er mer signifikant for modellene enn selve produksjonsgapet.