Lønnsutvikling for ansatte i skoleverket 1959-2007

Abstract

Formålet med denne studien er å undersøke hvordan lærergruppenes lønnsutvikling har vært fra 1960-tallet og fram til i dag, og videre forsøke å gi noen mulige forklaringer på utviklingen. Det er da relevant både å se på utviklingen i lærergruppenes reallønn og hvordan lønnsnivået har utviklet seg relativt til andre grupper i arbeidslivet. Den relative lønnsutviklingen beregnes ved å bruke flere forskjellige referansegrupper. Referansegruppene er valgt både fra privat og offentlig sektor, og er sammenlignbare med lærergruppene i utdanningslengde. Siden det ikke finnes datamateriale på individnivå for hele perioden, har lønnsseriene blitt hentet fra statistiske publikasjoner utgitt av SSB og NHO. Det har derfor i noen tilfeller vært nødvendig å aggregere dataseriene slik at de er mest mulig sammenlignbare over tid.

I tillegg til å gjøre rede for utviklingen i lærergruppenes lønnsnivå har oppgaven til hensikt å forklare årsakene til lønnsutviklingen. Den første delen av oppgaven inneholder derfor en drøftelse av relevante teoretiske modeller og en beskrivelse av endringer i systemet for lønnsforhandlinger.

I den teoretiske delen fokuseres det spesielt på modeller for kollektive forhandlinger, monopsoni og effektivitetslønninger. Disse modellene avviker fra frikonkurransemodellen ved at det antas at aktørene har markedsmakt. Modellene er relevante av flere grunner. For det første har lærergruppene hatt en sterkt sentralisert lønnsdannelse siden 1950-tallet. Det er derfor viktig å se på modeller som inkluderer fagforeninger i lønnsforhandlingene.

For det andre skiller lærergruppen seg fra mange andre yrkesgrupper ved at det offentlige er tilnærmet enekjøper av arbeidskraften de tilbyr. Monopsonimodeller gjør det mulig å studere hvordan utfallet i lønnsforhandlingene påvirkes av at arbeidsgiveren ikke står ovenfor et perfekt elastisk arbeidstilbud. For det tredje skiftet lærergruppene fra staten til kommunen som forhandlingsmotpart i 2004. Overgangen til nytt tariffområdet sammen med økt innslag av lokale lønnspotter gjør det derfor relevant å se på effektivitetslønnsteorier. Uobserverbar arbeidsinnsats og seleksjonseffekter kan være på å forklare hvorfor en kommune kan ha incentiver til å tilby en lønn høyere enn markedet forøvrig.

Videre gir beskrivelsen av endringene i systemet for lønnsforhandlinger en oversikt over det inntektspolitiske samarbeidet, organisasjonsgraden og lærergruppenes forhandlingssituasjon. På grunn av den sentraliserte lønnsdannelse har både det inntektspolitiske samarbeidet og endringer i organisasjonsgrad vært viktig for utvikling i lærergruppenes lønnsnivå. I tillegg kan sammensetningen av lærerforbund, valg av forhandlingsstrategier og utviklingen i forhandlingsmiljø være med på å forklare resultatene jeg finner i denne studien.

De empiriske resultatene viser at den positive reallønnsutviklingen for lærergruppene fra 1959 og utover, stoppet opp på midten av 1970-tallet. Fra 1976 fulgte lønnsutviklingen en negativ trend for alle tre gruppene. Verst gikk det utover lektorene som i perioden fra 1976 til 1996 opplevde en reduksjon i reallønnen på 19 prosent.

Fra slutten av 1990-tallet hadde lærergruppene en høyere reallønnsutvikling enn de fleste andre yrkesgrupper. Men den høye lønnsvekst ble fremforhandlet mot at lærergruppene sa seg villig til økt arbeidstid med en større andel timer knyttet til skolen. Etter 2003 har lønnsveksten avtatt. I denne perioden har det vært en reduksjon i lærergruppenes lønn relativt til alle referansegruppene. Løftet om økt satsing på lærergruppene har dermed ikke blitt fulgt opp i årene etter intensjonsavtalen mellom partene utløp i 2003. Dette skjedde samtidig som forhandlingsansvaret for lærergruppene ble overført fra staten til KS.

En sammenligning av lærergruppens lønnsutvikling relativt til referansegruppene i offentlig sektor, tyder på at lærergruppenes utvikling har fulgt det samme mønsteret som andre grupper med høyere utdannelse i sektoren. Lektorene og sivilingeniørene har hatt en forholdsvis lik utvikling, mens gruppene har tapt relativ til adjunkter og ingeniører som har lavere utdannelse. Dette tyder på at det har vært en generell sammenpressing av lønnsnivået i offentlig sektor, og at de høyt utdannede gruppene har blitt lite prioritert i forhandlingene.

Lærergruppenes lønnsutvikling relativt til ingeniører, sivilingeniører og siviløkonomer i privat sektor skiller seg fra referansegruppene i offentlig sektor på flere områder. For det første viser lønnssammenligningen med privat sektor en mer tydelig nedgang i lærergruppenes relative lønn. For det andre er det en tendens til at fallet i relative lønninger er størst i de årene det er et tett inntektspolitisk samarbeidet mellom NHO, LO og regjeringen.

Oppgaven er bygd opp på følgende måte: I kapittel 2 drøftes teoretiske modeller som kan være relevante for å forstå lærergruppenes lønnsdannelse. Kapittel 3 gir en oversikt over endringer i systemet for lønnsforhandlinger, mens kapittel 4 inneholder en beskrivelse av datagrunnlaget for lønnsseriene og definisjoner av de sentrale begrepene brukt i beregningene. I kapittel 5 presenteres reallønnsutvikling og den relative lønnsutviklingen til lærergruppene. Kapittel 6 gir en oppsummering og konklusjon av resultatene fra denne studien.