| dc.description.abstract | Særavgiften for tobakk er i Norge i dag på 192 kroner per 100 gram tobakk eller per 100 sigaretter. Med en utsalgspris på 72 kroner for en 20-pakning sigaretter og 165 kroner for en pakke rulletobakk utgjør avgiften over 50 prosent av konsumentprisen. Tradisjonelt er det eksternalitetsargumentet; tobakksbrukeren påfører kostnader på andre enn seg selv, i tillegg til regler for effektiv beskatning som vektlegges for å forsvare et såpass høyt avgiftsnivå. I tillegg vil denne oppgaven mer eksplisitt undersøke effekten av direkte reguleringer av markedet, endringer i forbruksmønsteret, og det faktum at tobakksforbrukerne betaler en implisitt avgift gjennom kortere forventet levealder.
Dersom en avgift i utgangspunktet settes til et (tilnærmet) optimalt nivå skulle man tro at endringer i forbruksmønster og i andre reguleringer av markedet vil føre til at den optimale avgiften også endres. Kapittel 2 viser utviklingen i reguleringer, i forbruk og i avgiften. Til tross for en stadig strengere tobakksskadelov og en markant nedgang i forbruket, så har realavgiften forblitt uendret siden 1997. Dette er et argument i retning av lavere avgift på tobakksvarer.
De skadelige effektene ved tobakksbruk er godt dokumentert og de utgjør en betydelig helserisiko for befolkningen. Det er vanskelig å fastsette en optimal avgift som skal ta høyde for disse skadevirkningene av flere grunner. For det første er det et spørsmål om hvilke kostnader som kan regnes som eksterne, og hvilke som må antas å være internalisert i forbrukerens valg av konsum til gjeldende priser. For det andre er det et problem, selv om alle relevante kostnader er identifisert, å tallfeste omfanget. Anslag for de eksterne kostnadene presenteres i kapittel 3. En viktig avveining, mellom kostnadene som genereres av tobakksforbruket og besparelsene over livsløpet grunnet tobakksbrukeres kortere gjennomsnittlige levealder, presenteres gjennom en enkel økonomisk modell, og størrelsesordenen på besparelsen illustreres og settes opp mot bruttokostnadene. Det viser seg at bruttokostnader og besparelsene er av omtrent samme omfang, når kostnadene fra passiv røyking holdes utenfor. En avgift som skal ta høyde for de eksterne effektene må derfor baseres på kostnadene fra passiv røyking. Eksternalitetsargumentet er muligens blitt svekket som følge av nedgangen i tobakksforbruket.
Fordi offentlig sektors aktivitet må finansieres ved skattelegging kan det argumenteres for at tobakksavgiften er gunstig i så måte. Det kan være rimelig å anta at tobakksforbruket er relativt upåvirket av prisvariasjoner, og avgiften gir da en jevn strøm av inntekter til offentlig sektor, med minimale uønskede vridninger i økonomien. Dette argumentet ser ut til å ha en viss tyngde basert på sammenligning av priselastisiteter for ulike varer.
Fordelingsvirkningene taler mot en avgift på tobakksvarer. Hovedargumentet er her at tobakksavgiften rammer usosialt fordi fattigere forbrukere bruker en større andel av sine totale utgifter på tobakksprodukter, enn rikere forbrukere, og at de således bærer en uforholdsmessig stor del av skattebyrden. Påstanden ser ut til å holde empirisk, men det er et spørsmål om i hvilken grad den bør vektlegges opp i mot andre ønskelige effekter ved tobakksavgiften.
Det ser videre ut til at det er en svak link mellom tobakksforbruk og fritid, en link som kan være forsterket gjennom reguleringen av røykfrie arbeidsplasser. Dette utgjør et argument for tobakksavgiften. Goder som brukes i forbindelse med fritid bør beskattes for å sikre et bredt skattegrunnlag, og hvis mye fritid er et substitutt for høy inntekt, er dette også et argument for å sikre progressivitet i skattesystemet. Dette er også et argument som knytter seg til å stimulere til et effektivt tilbud av arbeidskraft, ved å gjøre det mindre lukrativt å vri seg unna inntektsskatten ved å redusere arbeidstilbudet og konsumere mer fritid.
Hensynet til grensehandel og smugling utgjør også en bekymring ved en for høy avgift, men dette vektlegges ikke i oppgaven.
Det er sannsynlig at forbrukere ikke oppfyller standard økonomisk teoris antagelse om rasjonelle aktører når det kommer til tobakksforbruk. En grunn er at valget om å begynne med tobakk tas ofte av unge mennesker med misoppfattelser om risiko og avhengighet. I tillegg er ikke forbrukerne i stand til å gjennomføre sine egne planer om optimale valg, og de diskonterer fremtiden mer enn modellen om rasjonell avhengighet skulle tilsi. Disse hensynene kan, og må, brukes for å rettferdiggjøre den relativt høye avgiften på tobakksvarer. Problemet med denne vinklingen er at dersom man fraviker antagelsen om rasjonelle aktører, kan valget av alternativ antagelse bli vilkårlig. Den kan dermed tilpasses til å forklare mange ulike avgiftsnivåer. Ytterligere undersøkelser angående forbrukernes atferd er nødvendig, men ikke innenfor denne oppgavens fokus.
Konklusjonen fra denne oppgaven blir dermed at en særavgift på tobakksvarer kan forsvares på bakgrunn av argumenter om eksterne effekter, effektiv beskatning og at forbrukerne ønsker hjelp til å korrigere sin egen atferd. I motsatt retning må det tas hensyn til uønskede fordelingsvirkninger, problematikk knyttet til grensehandel og smugling, effekten av andre reguleringer av tobakksmarkedet samt en markant reduksjon i forbruket. Dagens avgiftsnivå kan vanskelig forsvares med tradisjonell økonomisk teori. Man kan imidlertid argumentere for at dagens avgift er på et riktig nivå dersom mangelen på rasjonalitet hos konsumentene antas å være tilstrekkelig omfattende. | nor |