Rushtidsavgift for miljøøkonomi i Oslo

Abstract

Oppgaven analyserer betydningen av å innføre en rushtidsavgift i Oslo, i form av høyere bomavgift. Ingen er tjent med å stå i kø. Kø skaper et effektivitetstap. Skaden kan reduseres ved å prise den negative eksterne kostnaden av bilkjøring i rushtiden. Jeg har utviklet en egen teoretisk modell basert på Arnott m fl (1993) og William Vickreys’s modell, om flaskehalsopphoping av biler, under morgenrushet. Oppgaven fokuserer på likevektene uten rushtidsavgift og med en variabel rushtidsavgift. Miljøproblemet står sentralt i dagens klimadebatt. Rasjonelle individer uten et alternativ til å kjøre bil endrer ikke adferd med rushtidsavgift. Offentlig transport innføres i modellen, for å få elastisk etterspørsel. Offentlig transport gir individene en alternativ reisemulighet, og rushtidsavgiften kan dermed påvirke individenes adferd. Den teoretiske modellen kombineres med en mer praktisk og empirisk modell for å anslå optimale bomavgifter. Resultatene tyder på at det viktigste er å innføre en variabel rushtidsavgift. Utenom rushtiden virker det rimelig å sette ned prisen. Dette har miljøgevinster som ikke er anslått i modellen, og dermed ikke gir noe utslipp fra biler i kø. Oppgaven er basert på tall for eksterne kostnader ved bilkjøring. Det er vanskelig å se hva som ville endre konklusjonen gitt tallene fra finansdepartementet.