Innvandrere i Norge : Hvor går de og hvordan går det med dem?

Abstract

Lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere har vært obligatorisk for kommunene siden 1. september 2004. Bakgrunnen for innføringen av loven var et politisk ønske om å vri inntekten for nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak, med sikte på å få personer i denne gruppen raskere ut i arbeid eller utdanning. Dette gjenspeiles i formålet i den endelige loven, som er å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet og deres økonomiske selvstendighet.

I introduksjonsloven er det definert en gruppe med rett og plikt til deltakelse i et toårig introduksjonsprogram. Disse kan grovt sett karakteriseres som flyktninger og deres familiegjenforente. Denne gruppen kan kreve at kommunen tilbyr dem et introduksjonsprogram. Pliktaspektet innebærer at de ikke kan regne med å få sosialhjelp til livsopphold, da de har rett til introduksjonsstønad gjennom deltakelse i introduksjonsprogram. Denne direkte koblingen mellom deltakelse og utbetaling av stønad er et nytt trekk ved integrasjonspolitikken i Norge.

Integrering tar tid, og selv om en del i dag allerede har avsluttet introduksjonsprogrammet, er det for tidlig å fullt ut måle virkningen av innføringen av introduksjonsloven. Dette arbeidet søker derfor å gi et klarere bilde av hvordan det gikk med personer tilsvarende de som i dag har rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram før loven ble innført. Dette vil kunne være nyttig for å bestemme effekten av innføringen av introduksjonsloven i senere analyser.

Arbeidet er organisert på følgende måte: I kapittel 4 beskrives arbeidsmarkedstilknytning og bruk av utvalgte stønader de første årene i Norge for denne gruppen innvandrere som altså i dag ville ha hatt rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram, heretter omtalt som ”rett og pliktgruppen”. Denne delen er begrenset til kohortene som fikk oppholdstillatelse i perioden 1992-1994, og disse følges fram til 2001. Her beregnes andeler i arbeid, utdanning og som mottar ulike typer stønader. Disse andelene sammenlignes med tilsvarende for norske referansegrupper uten innvandringsbakgrunn og en gruppe av ikke-vestlige innvandrere som ikke var i ”rett og pliktgruppen”.

Da fokuset for arbeidet er bruken av stønader og arbeidsmarkedstilknytning, vil regelverket for stønadsordningene, og eventuelle endringer i dette, kunne være viktig for å forklare den enkeltes tilpasning. Kapittel 2 omfatter derfor en gjennomgang av regelverket for stønadsordningene, med spesielt fokus på innvandreres rettigheter.

I kapittel 4 vises det at sosialhjelp var den desidert viktigste inntektskilden de første årene i Norge for ”rett og pliktgruppen”. På bakgrunn av dette er kapittel 5 viet en mer inngående analyse av sosialhjelpsbruk og sammenhengen mellom botid i Norge for ”rett og pliktgruppene” og mottak av sosialhjelp. Inkludert i denne analysen er kohortene som ankom Norge i perioden 1992-1996. Her estimeres det en modell for å finne effekten av botid på sannsynligheten for å motta sosialhjelp.