| dc.description.abstract | I 2001 vedtok Stortinget at Norge skal fase deler av inntektene fra Petroleumsfondet inn i den norske økonomien. For å sikre en jevn og stabil utvikling i norsk økonomi uten for drastiske omstillinger ble Handlingsregelen utformet. Denne sier at "statens bruk av olje-inntekter om lag skal tilsvare den forventede realavkastningen av kapitalen i Statens Petroleumsfond ( ). Forventet realavkastning i Petroleumsfondet anslås med utgangspunkt i en rate på 4 pst." Det er derfor interessant å se hvilke effekter bruken av disse pengene kan få for norsk økonomi, spesielt hvilken effekt dette har på den norske kronen. I den siste tiden har det vært en del debatt omkring den sterke kronekursen, og de problemene dette gir Norge og spesielt konkurranseutsatt sektor. Spesielt får innfasingen av oljeinntektene og den høye norske renta skylden for den sterke krona. I debatten har det også kommet frem et forslag om å bytte ut krona med euro. Dette kan Norge gjøre ved å bli medlem i den Europeiske Union (EU). Noen argumenterer også for at vi kan innføre euro uavhengig av medlemskap i EU, en slags "euroisering." Begge disse forslagene innebærer at kronekursen forsvinner. I oppgaven analyserer vi fordeler og ulemper ved å oppgi sin valuta slik at Norge har samme valutakurs som en av våre viktigste handelspartnere. I denne oppgaven konsentrerer vi oss om å studere effekter av bruk av oljeinntekter på krona.
Vi analyserer problemstillingen ved å bruke modellen til Obstfeld og Rogoff (1995). Denne modellen tilhører metodologien "New Open Economy Macroeconomics." Deres artikkel er den første blant flere innen denne nye retningen der man forsøker å integrere tradisjonelle keynesianske trekk (for eksempel prisrigiditeter som i modellen i denne oppgaven) og imperfekt konkurranse, inn i en dynamisk generell likevektsmodell . I denne metodologien ser man på en økonomi med monopolistisk konkurranse der det er nominell prisrigiditet på kort sikt. Vi bruker ikke Mundell-Fleming-Tobin modellen for å studere problemstillingen i denne oppgaven fordi jeg ønsket å bruke en modell som også har bidrag fra mikroteori i seg. Et eksempel på det er imperfekt konkurranse som er viktig fordi jeg tror det er en realistisk forutsetning for de fleste land og verden generelt i dag. Det at den type
modellering også har mikrofundamenter gjør at vi får med den intertemporale budsjettbetingelsen som er viktig for å få et sammenhengende bilde av både driftsbalansen og finanspolitikk. At vi har prisrigiditet i modellen har viktige implikasjoner for offentlige utgifters effekt på driftsbalansen. Vanligvis gir fleksible priser det resultat at permanente endringer i offentlige utgifter ikke har noen effekt på driftsbalansen fordi de ikke endrer tidsprofilen for produksjon. Men i denne modellen vil en uventet permanent økning i offentlige utgifter føre til en endring i tidsprofilen til produksjon som gir en endring i driftsbalansen.
I tillegg er pengeetterspørselen i denne modellen avhengig av konsumet, ikke av produksjon som i Mundell-Fleming-Tobin modellen , noe som gir et annet aspekt på forklaringen av oljeinntektenes effekt på valutakursen. Til slutt så spiller etterspørselselastisiteten med hensyn til pris en viktig rolle for hvilke konsekvenser ulike sjokk får i denne modellen, for eksempel på valutakursen. Hvis volatiliteten i valutakursen er viktig så blir det også viktig å diskutere et eventuelt valutasamarbeid for å unngå store valutakurssvingninger.
Vi integrerer oljeinntektene i modellen ved at vi forutsetter at myndighetene bruker den summen som er angitt i Handlingsregelen. Myndighetene kan i realiteten bruke petroleumsinntektene til økt kjøp av varer og tjenester for konsum- og investeringsformål, til større overføringer til private og kommuner eller til å senke skatter og avgifter. I modellen tenker vi oss da at myndighetene i Norge kan dekke sine utgifter ved bruk av andelen av overskuddet fra oljefondet i økonomien istedenfor eller i tillegg til pengemengden (seignorage) eller økte skatter. Vi ser også på hva som skjer når myndighetene ikke har tilgang til oljeinntektene, og må øke skattene. Vi diskuterer så effekten av disse forskjellige retningslinjene på relativt konsum i hjemlandet, driftsbalansen, valutakursen og verdens real- rente.
Vi oppsummerer nå kort de viktigste resultatene vi finner i denne oppgaven. For det første så vil økte offentlige utgifter finansiert av oljeinntekter gi økt privat konsum for norske konsumenter relativt til utlandet, i motsetning til når utgiftene finansieres av skatter. Det økte konsumet gir en appresiering av valutakursen mens valutakursen depresierer når de offent-lige utgifter blir finansiert av økte skatter. I tilfellet når myndighetene tar i bruk olje-inntektene samt at de hever skattene for å finansiere sine utgifter, ser vi at dette ikke fører til noen endring i individenes konsum når vi antar at myndighetene øker skattene og bruken av oljeinntektene like mye. Følgelig vil ikke valutakursen endre seg heller. Økes begge deler, men med ulik størrelse, så avhenger nettoeffekten av hvilke av de to variablene som er størst.
For det andre så finner vi at når det gjelder effektene av de ulike retningslinjene på driftsbalansen, så vil et permanent sjokk i offentlige utgifter finansiert av økte skatter føre til en forbedring av driftsbalansen under gitte forutsetninger. Når det gjelder økt bruk av olje- inntekter vil man få en forverring av driftsbalansen. Ved kombinasjonen av økte skatter og økt bruk av oljeinntekter i lik størrelse, vil det ikke bli noen effekt på driftsbalansen.
Et annet resultat vi finner i denne oppgaven er at verdens realrente vil synke midlertidig når myndighetene hever skattene for å øke de offentlige utgiftene. Det motsatte skjer når de øker bruken av oljeinntektene.
Avhengig av hvordan myndighetene velger å finansiere sine offentlige utgifter, ser vi altså at valutakursen vil bevege seg opp eller ned i verdi. Faktorer som påvirker dette er konsumentenes etterspørselselastisitet, verdens realrente og hvor sensitiv etterspørselen etter penger er i forhold til renta. Vi finner at jo høyere etterspørselselastisiteten er, jo mer slår økte offentlige utgifter ut i valutakursen. Og omvendt når etterspørselselastisiteten er lav. En annen ting vi finner er at hvis verdens realrente er lik null, vil økte offentlige utgifter gi en stor endring i valutakursen. Jo høyere renta er, jo større blir utslaget på valutakursen når myndighetene øker sine utgifter. Når det gjelder renteelastisiteten med hensyn til penge- etterspørselen, vil en økning i offentlige utgifter gi en stor endring i valutakursen ved høy renteelastisitet. Utslaget på valutakursen blir mindre ved lav renteelastisitet. Til slutt diskuterer vi om det kan være fordelaktig for et land som opplever store valutasvingninger eller uønsket styrking eller svekkelse av sin valuta å inngå i et valutasamarbeid med andre land. Da vil man blant annet få en fast valutakurs mot sine viktigste handelspartnere.
I kapittel 2 går vi gjennom tidligere litteratur på området. I kapittel 3 presenteres modellen med fleksible priser der vi kommer frem til en stasjonær symmetrisk likevekt. Vi ser på avvik fra denne likevekten ved å log-linearisere rundt denne initiale stasjonære likevekten. I neste trinn løser vi modellen med fleksible priser ved å sammenligne de stasjonære likevektene. I kapittel 4 presenteres modellen med rigide priser og vi løser den delvis ved hjelp av grafisk fremstilling, og dels ved matematiske beregninger. I kapittel 5 diskuterer vi valutakursens volatilitet og ser på argumenter for og mot at et land binder seg til et samarbeid der valutakursen blir fast mellom handelspartnerne. I kapittel 6 ser vi på utvidelser og kritikk av modellen. I kapittel 7 konkluderer vi og refererer til de viktigste funnene i oppgaven. | nor |