| dc.description.abstract | Denne oppgaven kommer med et bidrag til hvordan samfunnet med bedre presisjon og sikkerhet kan plukke ”riktige” utslippsreduserende teknologier i forhold til klimaproblematikken. Helt spesifikt søker oppgaven et svar på om flytende havvindmøller i fremtiden vil kunne konkurrere med andre ”rene” energikilder, som for eksempel kullkraft med rensing eller atomkraft. Tradisjonell landfast vindkraft har allerede mye erfaring med produksjon, og kostnadene for denne teknologien har sunket radikalt de siste to tiårene. Fordelen med flytende vindkraft i forhold til landfast vindkraft, er kort oppsummert at vinden er sterkere og mer stabil på sjøen, og at problemer og konflikter ved lokalisering unngås. Fordi flytende vindkraft er en videreføring av en godt utprøvd teknologi, er det naturlig å vurdere om mye av potensialet for kostnadsreduksjon allerede er ”brukt opp”.
Erfaringskurver er et verktøy som brukes til å fremskrive forventet fremtidig kostnadsreduksjon hos umodne teknologier. Et annet viktig bruksområde er analyse av ulike politiske virkemidler og insentivsystemer for nye teknologier. Erfaringskurver er en enkel sammenheng mellom akkumulert produksjon og enhetskostnader, som er avdekket av en rekke empiriske studier. For mange teknologier er det vist at enhetskostnadene faller med en konstant rate for hver dobling av akkumulert produksjon. Kostnadene vil altså falle raskest når teknologien er helt ny. Etter hvert som teknologien modnes vil kostnadene flate ut.
En flytende vindmølle vil være sammensatt av flere ulike komponenter. Noen av komponentene vil produseres for første gang, mens andre komponenter allerede er produsert i tusenvis av eksemplarer. Kostnadene vil derfor synke med forskjellig hastighet hos vindmøllens ulike komponenter. Derfor utvikler oppgaven en metode for å dekomponere erfaringskurven til hele vindmøllen. Slik blir det mulig å finne et bedre anslag for hvordan kostnadene til hele vindmøllen faktisk vil utvikle seg.
I dag er både fast forankret offshore vindkraft langs kysten og teknologien for flytende vindkraft langt fra konkurransedyktig. Det gjør at bedriftene i en oppstartsfase må gå med tap før de har beveget seg langt nok nedover kostnadskurven. De norske selskapene som i dag utvikler flytende vindkraft mener at staten bør dekke dette tapet inntil teknologien blir konkurransedyktig. Oppgaven problematiserer derfor også argumentene bak dette kravet.
Erfaringskurver er ofte blitt brukt til å fremskrive kostnader, og også for å argumentere for produksjons- og investeringsstøtte av nye teknologier. Derfor presenterer det første kapittelet litteraturen, historien og teorien bak lærings- og erfaringskurver. Erfaringskurvene har for eksempel vært viktig for utformingen av økonomiske vekstmodeller med endogen læring. Erfaringskurvene har imidlertid en rekke begrensninger, og det internasjonale energibyrået (IEA 2000) anbefaler at man bør utvikle dette verktøyet videre slik at resultatene fra erfaringskurveanalysen blir sikrere og mer presis. Så vidt det er kjent, har det ikke tidligere blitt gjort forsøk på å lage en erfaringskurvemodell der teknologien dekomponeres ut i fra tidligere erfaring. Resultatene viser at jo flere utgaver av en enkeltkomponent som er laget, og jo større del av vindmøllen denne komponenten utgjør, jo tregere vil kostnadene synke.
For å vise hvordan denne metoden kan anvendes, har oppgaven samlet informasjon fra de to norske bedriftene som utvikler teknologi for flytende vindkraft. Ved å se på tre ulike scenario for erfaring hos de ulike komponentene, blir det klart at flytende vindkraft ikke vil bli lønnsom ut i fra modellens forutsetninger. Turbinen hos den flytende vindmøllen utgjør en stor andel av kostnadene. Siden denne allerede er produsert i stor skala vil kostnadene synke for sakte. Samfunnets begrensede ressurser bør heller brukes til å utvikle andre mer kostnadseffektive utslippsreduserende teknologier.
Selv om det likevel viser seg at teknologien er samfunnsøkonomisk lønnsom, vil ikke det automatisk si at det er samfunnsøkonomisk riktig å subsidiere aktørene for å opprette et marked. Ved betydelig spillover blir kunnskap som skapes ved produksjon fritt tilgjengelig for hele samfunnet, uten at bedriften som produserer kunnskapen får betalt for det. Ved stor kunnskapsoverføring er det ingen bedrifter som vil ta på seg tapet som investeres i en oppstartsperiode. Det er fordi flere bedrifter senere kan entre markedet og ”stjele” profitten som skulle ha dekket investeringen. I en slik situasjon kan subsidier være et godt virkemiddel. Men i følge informasjon fra Sway og Hywind er ikke spillovere et stort problem for flytende vindmøller.
Oppgaven viser at forskjellige metoder og forutsetninger kan gi svært ulike resultater når kostnader fremskrives. Usikkerheten ved utvikling av nye teknologier er svært høy, og det anbefales derfor å satse på en bred portefølje av teknologier (Stern 2007, Cohen og Noll 1991, m.fl.). Demonstrasjonsfasen i et prosjekt er imidlertid svært kostbar. Med mer presise fremskrivningsverktøy kan man lettere luke ut ulønnsomme prosjekter før det brukes for mye ressurser på utvikling av disse. Dekomponering av erfaringskurver kan bidra til å redusere usikkerheten på et tidlig stadium. | nor |