Sosiale normer som disiplinerende faktor på det egenmeldte sykefraværet

Abstract

I Norge har vi en sjenerøs sykelønnsordninger der vi har full lønnskompensasjon for sykefravær i inntil ett år. Standard økonomisk teori predikerer at en såpass sjenerøs ordning gir svake økonomiske insentiver for å arbeide, og dermed vil medføre et høyt sykefravær. Det norske totale sykefraværet er da også relativt høyt sammenliknet med andre europeiske land. Men kan vi med bakgrunn i økonomisk teori forklare den store forskjellen i faktisk og teoretisk mulig uttak av egenmeldt fravær? Det egenmeldte fraværet er på 0,8 prosent mens det potensielt kunne vært på nesten 8 prosent. Egenmeldingsdagene kan karakteriseres som ”gratis” fridager, vi får full lønnskompensasjon og fraværet trenger ikke verifiseres av en lege. Dette ser tilsynelatende ut til å være et paradoks og problemstilling for oppgaven er derfor: Hvorfor tar ikke norske arbeidstakere ut alle egenmeldingsdagene?

Med bakgrunn i standard økonomisk teori er det vanlig å analysere sykefraværet med utgangspunkt i arbeidstilbudsmodellen, effektivitetslønnsmodeller, disiplineringsmodellen og å se på hvordan sykelønnsordningen er utformet. Min påstand er at ingen av disse teoriene kan forklare hvorfor folk ikke tar ut alle egenmeldingsdagene, de forklarer i større grad hvorfor ordningen kan misbrukes. De ovennevnte teoriene vektlegger at ved svake økonomiske insentiver vil folk foreta et valg der det å bli hjemme er et alternativ, fordi det ikke får økonomiske konsekvenser. Sykefravær fremstår således i stor grad som et valg arbeidstaker tar; man velger å bli hjemme eller gå på jobb. Dersom det ikke er økonomisk lønnsomt å gå på jobb, blir den rasjonelle Homo Oeconomicus hjemme.

I oppgaven benytter jeg en arbeidstilbudsmodell basert på Lindbeck og Persson (2006). Jeg innfører sosiale normer på to ulike måter og dette gir to modellvarianter med ulike prediksjoner. Den første modellen tilsier at sosiale normer kun bidrar til å dempe effekten av svake økonomiske insentiver på kort sikt. Årsaken til dette er at en sjenerøs sykelønnsordning vil føre til stadig flere stønadsmottakere, og at dette på sikt vil redusere effekten av de sosiale normene. På lengre sikt vil de sosiale normene forsterke effekten av svake økonomiske insentiver, og dette vil medføre en spiraleffekt på fraværet. Den andre modellen viser at de sosiale normene kan disiplinere fraværet. Dersom fraværet øker tilsier denne modellen at stigmaet øker og dette reduserer folks insentiv til å utnytte sykelønnsordningen. Dette medfører at de sosiale normene bidrar til å holde oss i en likevekt med lavt fravær.

Begge disse måtene å inkludere sosiale normer på kan forklare hvorfor folk ikke benytter alle egenmeldingsdagene, men det store spørsmålet er om sosiale normer faktisk disiplinerer fraværet eller om de kun demper effekten av svake økonomiske insentiver? Vi har hatt en sjenerøs sykelønnsordning i Norge i lang tid, og det er ikke mulig å spore en spiraleffekt på fraværet. Oppgaven argumenterer for at de sosiale normene disiplinerer fraværet til å bli i en likevekt med lavt fravær og at det derfor er mulig å opprettholde en sjenerøs sykelønnsordning.