Insentiv- og fordelingseffekter av det norske velferdssystemet, 1994-2004

Abstract

Debatten rundt en mulig reformering av skatte- og stønadssystemet dreier seg i stor grad om økonomifagets klassiske avveining mellom fordeling og effektivitet. En forholdsvis lav, men ikke neglisjerbar andel av norske hushold lever av lav inntekt og gjør det generelt dårlig målt ved en rekke indikatorer for levestandard. Den gjengse oppfatning både i befolkningen og fra politisk hold er at dette ikke er akseptabelt i et av verdens rikeste land. Det er imidlertid en utbredt oppfatning, blant så vel politikere som økonomer, at en sterkere omfordeling av økonomiske ressurser ved hjelp av høyere skatter og mer sjenerøse sosiale forsikringer vil skape effektivitetstap gjennom redusert arbeidstilbud. Dette vil i så fall gjøre finansieringen av velferdsstaten til en enda større utfordring. På tross av motsetningsforholdet mellom de to hensynene vil det også være nært avhengighetsforhold mellom dem. Uten tilstrekkelig sterke insentiver vil arbeidstilbudet bli svekket som igjen vil måtte svekke den samlede produksjonen, populært kalt ”kaken”. En mindre kake gir mindre til fordeling – det vil si reduserte stønader og andre offentlige goder. Betydningen av å utforme et skatte- og stønadssystem som i størst mulig grad skaper en god fordeling av økonomiske ressurser, samtidig som insentivene ikke svekkes i for stor grad, kan derfor være avgjørende for den norske velferdsstatens fremtid.

Det økonomiske utfallet av å stå i eller utenfor arbeidsmarkedet blir i stor grad bestemt av skatte- og stønadssystemets utforming. Den vanlige tilnærmingen i norske studier har gjerne vært å studere hvordan enkeltvise stønader og/eller skattesystemet påvirker valg av arbeidstid. For hushold som mottar betydelige stønader fra det offentlige gir imidlertid dette et ufullstendig bilde av de reelle budsjettbetingelsene. Husholdenes medlemmer kan ha rett til flere stønader samtidig, og verken skatte- eller stønadssystemet er alene bestemmende for den økonomiske nettogevinsten av å arbeide. Denne oppgaven har til hensikt å kaste lys over samspillseffektene til stønadene seg i mellom og hvordan disse sammen med skattesystemet gir seg utslag i de økonomiske insentivene individene møter i valget av arbeidstid. Oppgaven forsøker ikke å si noe om hvordan arbeidsinsentivene blir påvirket av fremtidige inntektsmuligheter, pensjonsutbetalinger og ikke-økonomiske faktorer.

For hushold som har livsoppholdsytelser fra folketrygden som primærinntektskilde er skatte- og stønadssystemet helt eller delvis bestemmende for deres disponible inntekt. Husholdens sammensetning og tilpasning på arbeidsmarkedet spiller også en viktig rolle siden flere stønader avhenger av en eventuell partners inntekt og hvorvidt det er barn i husholdet. Oppgaven vil derfor belyse fordelingsvirkningene av skatte- og stønadssystemet ved å beregne disponible ekvivalentinntekter relativt til medianinntekten i perioden 1994-2004 for et utvalg av konstruerte typehushold. Typehusholdene har ulik sammensetning, rettigheter til forskjellige typer stønader og gitte arbeidsmarkedstilpasninger så vel som timelønninger.

Oppgaven er organisert på følgende måte. Kapittel 2 gir en oversikt over relevante deler av det norske skatte- og stønadssystemets regelverk i tillegg til en beskrivelse av utviklingen i offentlige utgifter og deltakingsgrad på ulike stønadsordninger. Kapittel 3 analyserer den økonomiske insentivstrukturen, som følger av det norske skatte- og stønadssystemet, i valget av arbeidstid. I tillegg studeres utviklingen i arbeidsinsentivene i perioden 1994-2004 ved hjelp av ulike former for kompensasjonsgrader. Kapittel 4 gir først en kort drøftning av måling av inntektsulikhet og fattigdom samt en beskrivelse av utviklingen i fattigdom og inntektsulikhet i Norge målt ved forskjellige fattigdoms- og ulikhetsmål. Til slutt studeres fordelingseffekter av endringer i skatte- og stønadssystemet målt ved utviklingen i relative disponible ekvivalentinntekter, for et utvalg av husholdstyper, i perioden 1994-2004.