| dc.description.abstract | Oppgaven sammenligner vekstmotor for modeller, utspringende fra to vidt forskjellige teorihorisonter, for økonomisk vekst i en kontekst av to regioner eller land med et uttømmende innbyrdes varebytte. Den ene teorihorisonten er representert av "mainstream" økonomisk teoris endogen vekstteori, slik Grossman & Helpman (1991) har opparbeidet denne i en internasjonal sammenheng. Den andre teorirepresentanten utgjøres av Dosi, Pavitt & Soete (1990). En tolkning er å si at forfatterne står for en "off mainstream" teori-tilnærmelse som har evolusjonær økonomisk teori som et primært felles orienteringspunkt. Selve den dynamiserte makro-modellen i deres kap.7 har dessuten et venstre-Keynesiansk preg.
Hovedtyngden av de modellene som det er knyttet an til i begge teoritilnærmelser, ivaretar en produktsyklus-tankegang. R&D som aktivitet med henblikk på innovasjon og imitasjon spiller en nøkkelrolle for økonomisk vekst. Det skjelnes for begge teorihorisonter rendyrket mellom to ytterpunkter på det oppfattede kontinuumet mellom produktinnovasjon og (eventuelt tolket ) prosessinnovasjon. Tilsvarende gjelder for imitasjon.
Vedrørende de endogene vekstmodellene foretas optimale variabelvalg for de to ytter-punkter som "partielle" endogene bestemmelser. Formelle normative analyser er så krevende at G&H gjennomfører det kun for lukket modell, og modeller for lukket økonomi er derfor framstilt for å kunne gi bakgrunn for en viss presentasjon for dette. Følgelig er presentert så mange som fire modeller av endogen vekstteori. Angående den ene evolusjonært utspringende makro-modellen er den i utgangspunktet statisk. Produktinnovasjon og prosessinnovasjon blir definert i forhold til en dynamisering av den statiske modellen. Balansen mellom de to inkluderte typer innovasjon og det samme for deres imitasjons-messige motstykker ansees ikke å la seg bestemme på teoretisk grunnlag. Også empirisk er det en uviss balanse dem imellom. Det er nok for at forfatterne betrakter effekten av de to innovasjonstypene som eksogene variable.
Modellene fra de to teoritilnærmelsene byr på inkompatibilitet. En valgt "metode" var å etablere en viss kompatibilitet ved å ta et skritt tilbake fra de endogene bestemmelsene i G&H's modeller. Til de tilpasningsprosesser som D,P&S introduserer, foreslår jeg noen alternative tilpasningsprosesser i G&H's modeller.
Imidlertid er ikke alle prosesser motsvarende. Til en Ricardiansk prosess kunne riktignok pekes på en navngitt "Bertrandsk prosess". Til en Schumpeteriansk prosess som framfører vekst-motoren, kunne vises til en "bedriftsoptimal (pseudo-) Schumpeteriansk prosess". Pseudo-tilnavnet tilkjennegir at en tilnærmet nyklassisk økonomi med optimaliserende aktører ikke av Nelson & Winter (1982) ansees å uttrykke en "Schumpeteriansk konkurranse". Men under svake likevektsmekanismer som modellsæregenhet for en "Keynesiansk prosess", opptrer under sterke likevektsmekanismer isteden klarerte produkt- og faktormarked(er) i G&H's modeller. Den resterende tilpasningsprosess i G&H's modeller, tentativt navngitt "Verdivaluerings-prosessen", bygger på en annen modellsæregenhet, varianter av perfekt framsyn eller modellkonsistente forventninger, og har en annen funksjon. For der klarert handelsbalanse, i fravær av kapitalbevegelser, bidrar under forutsetninger om stive konsumkurver og faste koeffisienter i produksjonen i det enkelte øyeblikk til at vekst i økonomien blir begrenset av fiksert etterspørsel etter arbeidskraft normalt mindre enn tilbud i D,P&S's modell, er modellen begrenset av tilbudet i det balanserte arbeidsmarkedet i G&H's vekstmodeller. Ved den eksogene bestemmelsen i D,P&S's modell trenges uansett ikke noen modellerende begrensning av satsning på R&D til innovasjon og imitasjon hvordan nå en slik modellering ellers ville ha vært. Modellkonsistente forventninger er stikk i strid med evolusjonær teoris forståelse av teknologisk og annen informasjon og heterogene aktørers kompetanse. Derimot under modellkonsistente forutsetninger oppnås den begrensning på lineære payoff-funksjoner for bedrifters satsning på R&D ved at "Verdivaluerings-prosessen", involverende husholdningers plassering av sine aktiver, frambringer en slik verdi på de uniforme bedriftene innenfor sin type at R&D blir avgrenset. Det bidrar til at etterspørselskomponenten for arbeidskraft til aktiviteten R&D blir holdt innenfor størrelsesintervaller som lar balansen på arbeidsmarkedet være oppfylt. Dette bildet av modellene involverer tre tilpasningsprosesser for hver horisont under to typer modellsæregenheter.
En hovedkonklusjon på sett og vis selv om det følger så nært av forutsetningene at det synes overflødig å nevne, er at innovasjon og imitasjon er vekstmaskin, ja, vekstmaskinen, i modellene fra begge teorihorisonter.
I G&H's produktsyklusmodeller gir både produktinnovasjon og (tolket) prosess-innovasjon når såkalte "follower"-bedrifter i Nord er relativt ineffektive, opphav til at handelsåpning med dens resulterende imitasjon forsterker den innledende innovasjon i Nord. Ved effektive "follower"-bedrifter i Nord har derimot imitasjon fra handelsåpning med Sør en usikker effekt på (den tolkede) prosessinnovasjonen i Nord. I D,P&S's modell har typene av innovasjon (og imitasjon) en annen og forskjellig innvirkning. Prosessinnovasjon forbedrer innovativ regions konkurransedyktighet, men er ikke forbundet med autonome investeringer. For produktinnovasjon gjelder det motsatte. Det har effekter via tilstramning av motstående regions handelsbalanse eller ikke som har muligheten i seg til å generere negative internasjonale feedbacks. Den teoretisk vanskelig bestembare og empirisk uvisse balansen mellom produkt- og prosessinnovasjoner ligger da til grunn for variasjon i den økonomiske veksten, både for den relative vekstraten mellom regionene og for nivåer og absolutte vekstrater for regionene.
G&H hevdes å framføre et svært abstrakt teknologibegrep. D,P&S's bok formidler et helt annet konkret teknologibegrep som fornemmes bak den teknologigapforståelse som legges til grunn spesielt i deres makromodell i dens statiske utgave. At D,P&S motsatt G&H også innarbeider eksogene etterspørselsmomenter som modifiserer teknologimomentet, opphever ikke, men kun nyanserer teknologigapforståelsen.
Der G&H's modeller ut fra krevende forutsetninger om uniforme bedrifter og om teknologisk og annen informasjon framstiller bedriftsoptimal (pseudo-)Schumpeteriansk tilpasning, introduserer D,P&S perspektivet om "god" og "dårlig" sirkel som viser på om det er et iboende indirekte (priviligert) fravær eller (bebyrdende) nærvær av avveining mellom de statiske effisiensbegrepene og det dynamiske, Schumpeterianske, effisiensbegrepet. Litt vanskelig etterprøvbart ved lesning framfører D,P&S det iallfall spennende perspektiv at hvor vidt regioner opplever å stå overfor en "god" eller "ond" sirkel ved å forfølge allokativ effisiens, har sammenheng med om regionene har en fordelaktig eller ufordelaktig plassering innenfor teknologigapene. Dermed er postulert eller "vist" en slik mulig forbindelse.
G&H's modeller konstaterer karakteristisk for sin teorihorisonts såkalte fysiske metaforer at stabilitetsbetingelser er oppfylt, og betrakter så likevektsbaner for sine relevante endogene variable, bedriftsoptimalt valgt. D,P&S som inspirert av sine biologiske metaforer viser på "path-dependency" og fokuserer på at en innovasjon ikke utelukkende skal hevde seg i likevekt, men også overleve ulikevekten og den der foregående seleksjon, identifiserer en annen iboende indirekte avveining i tillegg. Det er mellom allokeringseffisiens og fleksibilitet overfor andre "states-of-the-world" enn den inneværende eller de forutgående.
D,P&S setter søkelyset på institusjoner og kultur mens G&H later til å være dem seg lite bevisst. | nor |