Kommunesektorens makroøkonomiske tilpasning

Abstract

Kommunal sektor står for 11 prosent av bruttonasjonalproduktet og 17 prosent av den samlede arbeidsstyrken i fastlands-Norge. Endret adferd i kommunesektoren har derfor betydning for den økonomiske situasjonen i Norge. Likevel er tilpasningen til kommunesektoren ikke forklart i SSBs makroøkonomiske modell for norsk økonomi(MODAG). Modellen er et resultat av mange års forskningsinnsats og oppdateres kontinuerlig. Ettersom kommuneforvaltningen som økonomisk aktør er eksogen i MODAG, mangler vi gjennomarbeidede og modellforankrede anslag for hvordan forvaltningen responderer på endrede rammevilkår og hvordan denne responsen påvirker økonomien ellers. Siden MODAG blant annet brukes i forbindelse med nasjonalbudsjettene, er dette et ganske alvorlig problem for styringen av norsk økonomi. Dersom man lykkes i å endogenisere deler av kommuneforvaltningens aktiviteter innenfor et omfattende økonomisk rammeverk for denne sektoren, vil det styrke MODAG som makroøkonomisk modell. Samtidig vil et slik rammeverk være et bidrag til forskning på offentlig økonomi. Det har imidlertid vært arbeidet med å utvikle et økonomisk rammeverk for kommunesektoren tidligere. SSB har en egen avdeling for offentlig økonomi, og der ble det i 1995 utarbeidet et ligningssystem for kommunesektorens simultane bestemmelse av sentrale beslutningsvariable. Systemet består av tre ligninger; en for bestemmelse av totale utgifter til drift, en for gebyrinntekter og en for netto formue. Arbeidet resulterte i en publikasjon, men har i ettertid forblitt uprøvet. Ligningssystemet ble heller aldri forsøkt innarbeidet i MODAG.

Denne oppgaven tar utgangspunkt i ligningssystemet fra 1995. Sentralt for oppgaven har vært i hvilken grad systemet fortsatt er gyldig og om de økonomiske relasjonene systemet tar utgangspunkt i, fortsatt gjelder i dag. Det ble derfor innhentet nye data fra MODAG, og systemet ble reestimert på et utvidet datasett. Regresjonen på de nye dataseriene påvirket de tre ligningene i ulik grad. Reestimeringen av driftsutgiftsligningen bekrefter hovedrelasjonene. Gebyrin- ntektsligningen, derimot, fikk etter sampelforlengelsen insignigkante estimater for alle forklaringsvariablene. Netto formuesligningen fikk også endret sikkerhet i estimatanslagene ved observasjonsforlengelsen. Noen forklaringsvariabler økte sikkerheten i estimatanslagene, mens andre fikk reduserte sikkerhetsanslag. I tillegg blir nullhypotesen om autokorrelasjonsfrie restledd forkastet.

Resultatene fra datautvidelsen evalueres fra et tidsserieanalytisk ståsted. Sentralt i tilnærmingen står kravet om balanse i ligninger som beskriver økonomisk tilpasning over tid. Makroøkonomiske tidsserier har ofte et gjennomsnitt som endrer seg over tid, og dette kan innebære at tidsseriene er integrerte av ulik grad. Ligninger som forklares ved hjelp av variabler med ulik integrasjonsgrad må kointegrere for å være i balanse. Koin- tegrasjon er betegnelsen på en samvariasjon hos nivåvariablene som fjerner en stokastisk trend fra ligningen og dermed utgjør en langsiktig likevekt for den avhengige variabelen. Dersom vi feilaktig har pålagt en kointegrasjonssammenheng på en ligning, blir de statistiske resultatene fra regresjonen ugyldige. Balansekravet er ikke oppfylt. Denne feilspesifkasjonen vil spesielt avdekkes over tid ettersom vi ikke har lykkes i å fange opp den langsiktige sammenhengen i ligningen.

Videre ser vi på driftsutgiftsligningen i isolasjon. Sampelutvidelsen bekrefter i høyeste grad relasjonene fra 1995, men med flere tilgjengelige observasjoner i datagrunnlaget, er det mulig at vi kan komme fram til enda bedre modellspesifkasjoner. Vi fremsetter derfor tre alternative modellspesifkasjoner og sammenligner de økonometriske kvalitetene til disse.