Kulturell altruisme eller monopolistisk profittmaksimering : en teoretisk analyse av konsertmarkedet

Abstract

Jeg undersøker i denne oppgaven hvorvidt den gjeldende prisingen av konsertbilletter i Norge kan forklares og forsvares ved hjelp av samfunnsøkonomisk teori.

Det å få en time med Bowie, Springsteen eller Dylan er for mange en en-gang-i-livet-opplevelse det er verdt betale store beløp for. På tross av dette blir billettene priset slik at de blir utsolgt i løpet av timer eller minutter. Dette kan tyde på at billettene prises alt for lavt i forhold til betalingsvilligheten blant fansen. Hvis dette er tilfellet, hvorfor heves da ikke prisen? Kan man spore en bevisst kulturell altruisme fra arrangørens/artisten side, eller baserer de seg på profittmaksimerende kriterier?

Den 23.2.2007 ble et forslag om lovforbud mot å videreselge billetter til høyere pris enn pålydende, behandlet av Kongen i Statsråd (Ot. prp. nr 29 (2006-2007)), og foreløpig dato for avgivelse av innstillingen fra Stortingets familie- og kulturkomité er 15.5.07. Hvilken effekt vil et eventuelt forbud ha på konsertprisingen?

Rune Lem hos Norges desidert største konsertarrangør, Gunnar Eide Concerts (GEC), forteller til Bergens Tidende (14.7.06) at han fremdeles har friskt i minne en radiodebatt med Konkurransetilsynet i 1996. Bakgrunnen var at GEC hadde solgt Bruce Springsteen-billetter til 250 kroner stykket.

”Neste dag kom billettene på svartebørs til 2000 kroner stykket. Konkurransetilsynet hevdet da at vi solgte billetter til under halvparten av markedspris, og at det var vår feil at de kom på svartebørs,” sier Lem og fortsetter:

”Vi har hele tiden prøvd å holde igjen slik at alle skal kunne gå på konserter. Den dagen rock ikke er for alle, har vi mistet plottet. Rock må ikke bli noe kun for de rike,” avslutter Lem.

Er det virkelig tilfelle at GEC driver denne formen for kulturell altruisme eller kan denne tilpasningen i markedet være et resultat av en optimal strategi for monopolisten? Hvilke krefter er det GEC prøver å holde igjen? Er det virkelig slik at GEC er den aktøren som holder prisene nede, eller er det artistene som står for denne begrensningen?

Hvorfor er det aktuelt og et eventuelt behov for å underprise denne type arrangement? Er det virkelig tilfelle at markedskreftene ikke råder i konsertmarkedet? Hvorfor er det en motstand mot å ta eller betale markedsprisen for en konsertbillett? Og hvorfor fordømmes de som videreselger billetter, så unisont av alle de andre aktørene i dette markedet, når videresalg av varer og tjenester er så vanlig i dagens samfunn?