Kan pengepolitikken påvirke koordineringsgraden i lønnsdannelsen? : en empirisk analyse

Abstract

I økonomisk litteratur blir det hevdet at koordinering blant partene i lønnsdannelsen er ønskelig, fordi en slik løsning reduserer lønnspresset og følgelig arbeidsledigheten i økonomien. Koordinering i lønnsdannelsen er basert på et frivillig samarbeid om lønnsmoderasjon fra de involverte parter, og er bare mulig å oppnå dersom partenes gevinst ved å samarbeide er større enn gevinsten ved å avvike fra denne løsningen.

Den formelle modellen som ligger forut for denne oppgaven, viser at en strikt sentralbank kan redusere koordineringsgraden. Årsaken er at en strikt sentralbank disiplinerer lønnsfastsetterne slik at lønnspresset avtar og likevektsledigheten reduseres. Når nivået på arbeidsledigheten er lavere vil et økt lønnspress som følge av et samarbeidsbrudd ikke være like kostbart for partene, som om nivået i utgangspunktet var høyere. Gevinsten ved ikke å samarbeide, i form av høyere reallønn, kan derfor være større enn gevinsten av redusert arbeidsledighet i en samarbeidsløsning, og dermed vil ikke koordinering oppnås.

Den empiriske undersøkelsen i denne oppgaven ønsker å undersøke gyldigheten av denne teorien, basert på data for det europeiske arbeidsmarkedet. Der har de fleste land ført en eller annen form for fastkurspolitikk i hele estimeringsperioden og det er antatt perfekt kapitalmobilitet mellom landene. Dette innebærer at dersom fastkursregimet er troverdig vil innenlandsk rente være gitt av utlandet også ved nominelle lønnsøkninger. Når den faste kursen derimot ikke er troverdig, vil økte devalueringsforventninger resultere i at innenlandsk rente øker ved en nominell lønnsvekst. Renteøkningen som følger av det ikke-troverdige fastkursregimet ved en nominell lønnsøkning er negativt for partene i lønnsdannelsen og gir en moderasjonseffekt på lønnsveksten. I henhold til teorien skal denne disiplineffekten redusere partenes insentiv til koordinerte lønnsoppgjør.

Resultatene fra den empiriske undersøkelsen støtter implikasjonene fra den teoretiske modellen, ved å vise at et ikke-troverdig fastkursregime reduserer koordineringsgraden i lønnsdannelsen. Variablene som signifikant påvirker koordineringsgraden i negativ retning er gjennomsnittlig absolutt rentedifferanse, samt variasjon i rentedifferansen både på nivå og endringsform. Estimeringene er i denne oppgaven er utført i dataprogrammet PcGive og de ulike mål for rentedifferansene er beregnet i Excel.