| dc.description.abstract | Norge har vært gjenstand for stor økonomisk vekst det siste hundreåret. Kilder til denne økonomiske veksten kan være økt beholdning av realkapital, teknologisk utvikling og at utdanningsnivået er høyere. Den teknologiske utviklingen må sies å være den mest merkbare, både for folk flest og samfunnet i sin helhet. Ny teknologi gjør at produkter og tjenester kan produseres mer effektivt, samtidig som utviklingen fører til at helt nye produkter og tjenester kommer til. Det er derfor grunn til å tro at det vil være store samfunnsøkonomiske gevinster å hente på denne utviklingen.
En tradisjonell velstandsindikator og et mål på økonomisk vekst, er bruttonasjonalprodukt (BNP) per kapita. Når vi skal finne ut hvor stor produksjonsvekst vi har hatt i løpet av det siste året må vi trekke fra for den generelle prisutviklingen.
Tradisjonelt beregnes denne prisutviklingen ved hjelp av prisindekser som Laspeyres- og Paasche-indeksen. Problemet er at disse prisindeksene ikke klarer å fange opp betydningen av den teknologiske utviklingen ved at helt nye produkter og tjenester kommer på markedet, samtidig som allerede eksisterende produkter kvalitetsforbedres. Dette fører til at prisveksten overestimeres slik at den tilsvarende produksjonsveksten underestimeres (Klette, 1996).
For å beregne prisendringen riktig må en finne den reelle prisendringen som svarer til det nye produktet eller tjenesten, og for å gjøre dette må en finne verdien av innovasjonen.
Men hvordan skal man tallfeste verdien på nye produkter og tjenester? Teknologiske fremskritt kan vanskelig deles inn i målbare enheter, slik at en for å fastslå verdien heller må se på velferdsendringene innovasjonen fører med seg.
Banknæringen er et eksempel på en næring der nye produkter og tjenester har ført til store strukturelle endringer, som følge av den teknologiske utviklingen. Nye produkter og tjenester innen betalingsformidlingen har ført med seg store muligheter for effektivisering og produktivitetsvekst for bankene. Stordriftsfordeler som følge av økt bruk av elektroniske og nettbaserte betalingstjenester, gir grunnlag for store kostnadsbesparelser, ikke bare for bankene men også for samfunnet i sin helhet (NOU 2000:9).
Denne oppgaven tar for seg betydningen av nye produkter og tjenester innen betalingsformidlingen i banksektoren. Oppgaven legger frem en metode for å tallfeste verdien av nye betalingstjenester, for deretter å finne et mål på den reelle prisutviklingen innen denne delen av banksektoren.
For å tallfeste verdi på nye produkter og tjenester, må en ta med velferdsendringen eller den samfunnsøkonomiske gevinsten produktet eller tjenesten genererer. Samfunnsøkonomisk gevinst er definert som produsentoverskuddet pluss konsumentoverskuddet. Produsentoverskuddet viser til profitten innad i den enkelte bedrift, mens konsumentoverskuddet viser til overskudd generert ved at betalingsviljen hos konsumenten er høyere enn den faktiske pris på produktet.
For å avgrense vil analysen av den samfunnsøkonomiske gevinsten knyttet til nye betalingstjenester, konsentreres om konsumentoverskuddet, og endringer av denne ved innføringen av nye tjenester.
Dette er en alvorlig avgrensning fordi produsentoverskuddet knyttet til bankens betalingsformidling trolig har gått fra tap til gevinst, grunnet mer bruk av direkte prising for betalingstjenester. Det ideelle ville vært å utført analysen ved å se på hele den samfunnsøkonomiske gevinsten, ikke bare konsumentoverskuddet, men dette ville gjort analysen for komplisert og ikke mulig å gjennomføre i denne oppgaven. Norges Bank utførte i 1994 en kostnadsanalyse av betalingsformidlingen, som visste at bankene fremdeles tapte penger på betalingsformidlingen (Flaatraaker og Robinson, 1995). Dette har trolig endret seg på grunn av mer direkte prising av de ulike betalingstjenestene, og Norges Bank tar sikte på å utføre en ny kostnadsanalyse (Norges Bank, 2000). En vil da få beregninger av produsentoverskuddet også, slik at hele den samfunnsøkonomiske gevinsten fra de nye elektroniske betalingstjenestene kan avdekkes.
For å estimere verdien av de nye tjenestene innen betalingsformidlingen vil jeg benytte meg av en metode for velferdsanalyse basert på en modell av Trajtenberg (1990). Trajtenberg benytter en metode for å tallfeste verdien av innovasjon, som baserer seg på å observere endringer i konsumentoverskuddet som følge av introduksjon av nye produkter. Innovasjon blir her definert som endringer over tid, i en klasse av produkter. Etterspørselen etter produktene estimeres basert på en multinominell logit modell, der ulike parametere fra etterspørselen inngår i en velferdsfunksjon. Disse brukes igjen til å estimere velferdsendringene, ved endring i konsumentoverskuddet, som følge av at nye produkter over tid kommer til i produktklassen.
I den empiriske delen av oppgaven defineres en produktklasse for betalingstjenester, bestående av fem ulike betalingstjenester for betaling av regninger. Disse betalingstjenestene er betaling av regninger over internett, ved bruk av telegiro via telefon, bruk av brevgiro, kontant betaling over skranke og betaling over skranke ved belasting av konto. For å estimere de ulike etterspørselsparametrene benyttes regresjonsanalyse. Datasettet for å utføre regresjonen er basert på data for priser og markedsandeler, for de nevnte betalingstjenester, fra Norges Banks årsrapport for betalingsformidling for 2000 (Norges Bank, 2000). Estimatene fra den empiriske analysen benyttes deretter i Trajtenbergs modell (1990) og tilhørende velferdsfunksjon, for å finne et estimat for velferdsendringen som følge av endringer i produktklassen for betalingstjenester.
En av de viktigste implikasjonene for slike velferdsmål som endring i konsumentoverskudd generert av nye tjenester, er å bruke målet til å konstruere reelle prisindekser for teknologisk dynamiske sektorer. Dette kan gjøres ved å hvilken prisendring som tilsvarer velferdsendringen generert av endringen i produktklassen, som følge av at det kommer nye og mer effektive tjenester til i produktklassen.
Analysen viser at estimert prisøkning for betalingstjenester er betraktelig lavere når en tar hensyn til velferdseffektene de nye elektroniske betalingstjenestene genererer, enn når prisøkningen estimeres på basis av de tradisjonelle prisindeksene. Dette vil få konsekvenser for estimert produksjons- og produktivitetsvekst innen denne delen av banknæringen. På grunnlag av Trajtenbergs modell (1990) og data fra Norges Bank (2000) viser mine beregninger at produksjonsveksten per år innen betalingsformidling, blir negativ hvis prisutviklingen estimeres på bakgrunn av tradisjonelle prisindekser, mens den blir klart positiv hvis en legger prisutviklingen basert på velferdsendringen generert av de nye betalingstjenestene til grunn. Akkumulert over tid vil dette føre til store feilbergninger av produksjonsveksten innen denne delen av banknæringen.
Statistisk sentralbyrå (SSB) har forsøkt å endre sine rutiner for beregning av prisutviklingen ved å endre basisår hvert år, slik at nye produkter og tjenester fort kommer med i prisindeksene. Men dette viser seg å kun medføre marginale endringer i den estimerte prisutviklingen. Dette viser at for å få et riktig estimat på prisutviklingen må en ta med verdien, i form av samfunnsøkonomisk gevinst, av de nye produktene og tjenestene med i beregningen, noe som langt fra er et trivielt problem. | nor |