| dc.description.abstract | Sammendrag
Problemstillingen for denne oppgaven har vært å finne fordelingsvirkninger for norske husholdninger av ulike skattepakker, gjennomført for tre eksempler. En skattepakke består av endringer i indirekte og/eller direkte skatter. Videre er problemet å finne svar på hvor følsomme disse fordelingsvirkningene er ovenfor ulike antagelser om valg av ekvivalensskala og velferdsmål. Til dette har jeg benyttet mikrosimuleringsmodellen LOTTE-Konsum, som er utviklet ved Forskningsavdelingen i Statistisk Sentralbyrå. Jeg har også drøftet denne mikrosimuleringsmodellen, dens teori og metode, i lys av litteraturen rundt emne skatt og fordeling. Mer detaljert har oppgaven vært organisert som følger.
I kapittel 2 presenterer jeg mikrosimuleringsmodellen og teorien som denne trekker på. Jeg viser hvordan man kan måle endringen i levestandarden for et individ som endringen i real total forbruksutgift per forbruksenhet for den husholdningen som individet er tilhørende. Real total forbruksutgift er definert som total forbruksutgift dividert på en husholdningsspesifikk prisindeks, slik at man tar hensyn til at ulike husholdninger har ulikt forbruksmønster. Valg av ekvivalensskala bestemmer så hvor mange forbruksenheter de forskjellige husholdningene har, som tar høyde for de stordriftsfordeler som husholdningene måtte ha. Fordelingsvirkningene oppsummeres ved å se på endringen i velferdsmål for aggregering av de individuelle levestandardene. Til sammen bruker jeg fem velferdsmål: Likhetsgraden), kvadratisk velferd, logaritmisk velferd, Sen-velferd og gjennnomsnittlig levestandard. Førstnevnte måler kun ulikheten i fordeling av levestandard, mens sistnevnte legger kun vekt på gjennomsnittlig levestandard. De andre målene vektlegger begge deler.
I kapittel 3 gjennomfører jeg den empiriske fordelingsanalysen. Alle skattepakkene er konstruert slik at de er svakt kontraktive i samme grad, ved at de endrer samlet real total forbruksutgift like mye. Samlet real total forbruksutgift er definert som summen av real total forbruksutgift over alle husholdninger i Norge. Innenfor rammen av dette kan man tolke fordelingsvirkninger som bestående av to effekter: En som går på å utjevne ulikheten i fordeling av levestandard, og en som går på i hvilken grad de effektive produsentene av levestandard nyter godt av pakkens ekspansive del. Med effektive produsenter av levestandard menes de husholdninger som har høye stordriftsfordeler, ifølge den ekvivalensskalaen som benyttes.
Jeg analyserer følgende skattepakker: Første pakke består av en økning i barnetrygd for første barn, og en økning i elektrisitetsavgiften. Andre pakke består av en økning i minstefradragssatsen og en økning i avgift på klær og sko. Siste pakke består av en reduksjon i avgift på mat, og en økning i avgift på kjøp av egne transportmidler.
Første pakke viser seg være svært følsom ovenfor valg av ekvivalensskala, når man ser på et gitt velferdsmål. Den ekspansive delen av pakken treffer barnefamilier, som er relativt rike dersom man antar høye stordriftsfordeler. Mens den kontraktive delen treffer mange forskjellige husholdninger. Dette gjør at pakkens utjevnende profil blir liten og faktisk virker ulikhetsskapende dersom stordriftsfordelene er ekstremt høye. Pakken gir en gunstig omfordelingseffekt i den forstand at den omfordeler fra de med lave stordriftsfordeler, til de med høye stordriftsfordeler. Dette siste gir seg utslag i at den relative endringen i gjennomsnittlig levestandard trekkes i positiv retning når stordriftsfordelene øker.
Den andre pakken viste god utjevnende effekt målt ved likhetsgraden. Følsomheten ovenfor antagelsen om stordriftsfordeler var temmelig liten, og ga dessuten ikke et entydig bilde. Over et stort intervall øker den utjevnende effekten når vi antar større og større stordriftsfordeler. Dette kan forklares med at det først og fremst er små husholdninger som blir truffet av den ekspansive delen, mens store barnefamilier i større grad enn andre blir truffet av økningen i avgiften på klær og sko. Det siste fordi disse nok vil ha en relativt større budsjettandel av dette godet. Dette understøttet av det faktum at den relative reduksjonen i gjennomsnittlig levestandard blir større og større dess større stordriftsfordeler jeg antar.
Tredje og siste pakke viser svært god utjevnende effekt. Også her vil det være en viss avhengighet av hvilke antagelser vi gjør om stordriftsfordelene. I et intervall øker den utjevnende effekten dess større stordriftsfordeler vi antar Denne avhengigheten med hensyn til stordriftsfordeler skyldes her kun at husholdninger med samme totale reale forbruksutgift per forbruksenhet kan ha ulike budsjettandeler av godene. Også her var den relative reduksjonen i gjennomsnittlig levestandard større dess større stordriftsfordeler jeg antok, som tyder på at det foregår en omfordeling fra de store husholdningen til de små. Dette er noe som i alle fall kan forklare hvorfor den utjevnende effekten blir høyere dess større stordriftsfordeler vi antar.
Alle pakkene viser følsomhet ovenfor hvilke velferdsmål vi bruker, for en gitt antagelse om e. De viser forskjellig styrke, og viser ulikt fortegn.
I tidligere arbeider har man endret forskjellige skatter, hvor en deretter har forsøkt rangere skattene etter hvordan deres fordelingsvirkninger er målt ved forskjellige velferdsmål. Man har funnet at rangeringen av fordelingsvirkningen til de ulike skattene her viser seg å være svært robust ovenfor antagelsen om graden av stordriftsfordeler, selv om den enkelte skatts fordelingsvirkning skifter styrke med denne. Jeg har forsøkt å rangere de ulike skattepakkene etter de ulike velferdsmålene, og sett nærmere på hvor følsomme disse pakkene er. Resultatet er at rangeringen var temmelig følsom ovenfor antagelsen om stordriftsfordeler. Ved alle målene, unntagen gjennomsnittlig levestandard og logaritmisk velferd, viser rangeringen følsomhet ovenfor antagelsen om graden av stordriftsfordeler, noe som dermed står i kontrast til hva man har funnet når man har analysert endringer i en og en skatt.
I kapittel 4 starter jeg med å vise hvorledes mikrosimuleringsmodellen, gjennom å ta høyde for proveny endringer som følge av atferdsendringer, kan utvides til å ta høyde for det man kan tolke som effektivitetsvirkninger. En utvidet modell hviler allikevel på metoden som går ut på å evaluere marginale endringer i skattesystemet, representert ved skattepakker, med utgangspunkt i et gitt ikke-optimalt skattesystem. En annen tilnærmingsmåte er å se på såkalte optimale skattesystem. Jeg går så over til å se på hvordan disse bidragene fra litteraturen innenfor optimal skatteteori kaster lys over hva kjernen i problemet ved omfordeling er, og hvordan man kan omfordele på en effektiv måte. Denne teoretiske gjennomgangen indikerer at dagens skattesystem nok er langt fra det optimale, og de empiriske resultatene man har kommet frem til ved anvendelse av teorien er svært følsomme ovenfor ulike antagelser man må gjøre underveis. Av denne grunn kan det være mer fruktbart å ha en tilnærmingsmetode som den mikrosimuleringsmodellen legger til grunn. Jeg avslutter med å argumentere for at det likevel vil kunne være uheldig og bare basere seg på slike analyser, fordi man kan komme til å bevege seg lenger og lenger bort fra det optimale skattesystemet. | nor |