| dc.description.abstract | Afrika sør for Sahara er hardt rammet av hiv-epidemien. Kenya er et av de landene der andelen av den voksne befolkningen som er smittet av hiv-viruset er høy. Anslagene varierer mellom 7 % og 14 %. Epidemien i Kenya er generell, det vil si at heterofil smitte er den vanligste formen for overføring av sykdommen, og at smitte er utbredt også utenfor det man vil definere som typiske risikogrupper (prostituerte, sprøytenarkomane og menn som ligger med menn).
Det er allerede etablert en klar sammenheng mellom hiv og redusert fekunditet. Ved hivsmitte blir en kvinnes individuelle fekunditet redusert med mellom 25 % og 40 % (Gregson & Zaba 1994:104). Årsakene til at hiv-smittede kvinner er mindre fruktbare enn andre kvinner har trolig en sammenheng med at viruset svekker immunforsvaret, og hiv-smittede kvinner har både vanskeligere for å bli gravide, og opplever oftere spontanaborter enn andre kvinner. Den reduksjon i total fruktbarhet som hiv-smittede kvinner i et land representerer, estimeres likevel til å være liten eller ikke-signifikant. Dette er fordi at selv i et land som er så hardt rammet av epidemien som Kenya, er det et mindretall av kvinnene i fruktbar alder som er smittet.
Det viser seg at individuelle fruktbarhetsønsker er høye i land med høy hiv-prevalens (Lewis m. fl. 2004). Dermed er ofte høy hiv-prevalens sammenfallende med høye fruktbarhetsnormer, og man kan forvente å finne høyere fruktbarhet i områder som er hardt rammet av epidemien.
Egen hiv-status er ukjent for mange. Det er imidlertid grunn til å anta at hiv har en effekt på fruktbarhet. Det kan tenkes at høy hiv-prevalens i samfunnet leder til at også individer som ikke er smittet, eller kjenner sin hiv-status, endrer atferd som et ledd i å redusere risikoen for smitte. Disse endringene kan ha utilsiktede effekter på fruktbarhet, ved at det er seksuell atferd som endres. Seksuell atferd påvirker igjen determinantene for fruktbarhet, men retningen på den samlede effekten er usikker. Hvis det å observere konsekvensene av hiv-epidemien på nært hold leder til endring av egen atferd, er det grunn til å anta at disse atferdsendringene vil ha størst effekt der hiv-prevalensen er høyest.
Parallelt med utbredelsen av hiv-epidemien har man også observert endringer i fruktbarhetsutviklingen i Kenya. Fra 1950-tallet falt den totale fruktbarheten fra rundt 8 til et nivå på 4,7 på midten av 1990-tallet. Det siste tiåret har man hatt en stabilisering og tendenser til en liten økning rundt dette nivået. Man har sett økning i fruktbarhet i all hovedsak hos kvinner med liten eller ingen utdanning, og økningen har vært observert hos kvinner i alderen 25-39 år. Det er også tendenser til at det er færre enn tidligere som oppgir å ikke ønske seg flere barn.
Samtidig har man sett en økning i barnedødeligheten de siste 20 årene, både som direkte og indirekte følge av hiv-epidemien. Økt barnedødelighet kan gi en økning i fruktbarhet, som et ledd i at barna er foreldrenes forsikring i alderdommen. På den annen side kan det tenkes at bekymring for smitte fra mor til barn har en dempende effekt på fruktbarhet. Som en følge av at testing er lite utbredt, og at få kjenner sin egen hiv-status, kan det tenkes at det å miste et barn er en indikasjon på at en selv er smittet.
I denne oppgaven brukes logistisk regresjon for å estimere en modell for andre- og høyereordens graviditeter som mål på fruktbarhet. Deretter utelukkes de som er gravide på intervjutidspunktet, og det estimeres en modell for hvorvidt kvinnene ønsker seg barn eller ikke. Til slutt følger en analyse av tilbøyeligheten til å bruke prevensjon, gitt at kvinnene ikke ønsker seg flere barn. Alle de estimerte modellene gjøres i lys av informasjon om hivsmitte, både kvinnens egen hiv-status, hennes partners status og prevalensen i samfunnet. Data fra Kenya Demographic and Health Survey (KDHS) 2003 gir en sjelden anledning til å gjøre en slik analyse. I tillegg til data om helse og informasjon om demografiske og sosioøkonomiske forhold, ble en del av de intervjuede i undersøkelsen testet for hiv.
Det jeg ønsker å kartlegge, er hvilke effekter hiv har på fruktbarhet, eller om en slik sammenheng i det hele tatt eksisterer. Følgende spørsmål vil bli forsøkt besvart: ”Har kvinner som er hiv-smittede signifikant lavere fruktbarhet enn andre kvinner?”, og ”kan ulik hiv-prevalens i distriktene i Kenya være en signifikant forklaring på forskjeller i fruktbarhet mellom distriktene?”.
Modellen for sannsynligheten for å være gravid er et estimat på nåværende fruktbarhet. Alle data er hentet fra KDHS 2003, noe som begrenser muligheten til å si noe om utvikling over tid. En modell for fruktbarhetsønsker vil dermed gi en indikasjon på fremtidig fruktbarhet. Modellen for prevensjonsbruk sier noe om muligheter og evner til å regulere egen fruktbarhet i forhold til egne preferanser.
Resultatene fra analysen viser at i modellen for sannsynligheten for å være gravid, er det ingen signifikante effekter av egen hiv-smitte. Det vil si at sannsynligheten for å være gravid ikke var signifikant lavere for kvinner med hiv enn andre kvinner. Det var imidlertid en sammenheng mellom hiv-prevalens i distriktet og sannsynlighet for å være gravid. Denne gikk i retning av at sannsynligheten for å være gravid økte når prevalensen ble høyere. Det var også tendenser i retning av at kvinner som hadde opplevd å miste et barn, hadde signifikant større sannsynlighet for å være gravide enn andre kvinner.
I den andre modellen som ble estimert, så jeg på sannsynligheten for å ønske seg flere barn under forutsetning av at kvinnen ikke var gravid. Heller ikke her hadde kvinnens egen smitte signifikant effekt på den avhengige variabelen, og det var ingenting i denne modellen som tyder på at hiv-smittede kvinner har større/mindre tilbøyelighet til å ønske seg barn enn andre kvinner. Hiv-prevalensen i distriktet har i den estimerte modellen ingen effekt på sannsynligheten for å ønske seg flere barn.
I den tredje modellen ble det estimert hvor tilbøyelig kvinnene er til å bruke prevensjon, gitt at de ikke ønsker seg flere barn. Kvinnens egen smittestatus har ingen signifikant påvirkning på bruk av prevensjon. Høy hiv-prevalens i distriktet har imidlertid signifikant negativ effekt på bruk av prevensjon.
Effektene av hiv-prevalens i distriktet forsvinner imidlertid når man kontrollerer for hvilken region distriktet ligger innenfor. Distrikt med høy hiv-prevalens befinner seg ofte i regioner hvor det av andre grunner er høy fruktbarhet og lite bruk av prevensjon. | nor |