| dc.description.abstract | Når vi går gjennom gatene i dagens Oslo, støter vi stadig på tiggere. De sitter på travle steder med sine pappkrus foran seg med en stum bønn om penger fra de mange fremmede menneskene som passerer. Mange ser ikke opp, de henvender seg ikke på noe vis til sine potensielle givere, og allikevel fungerer det; de får penger. Av de mange forbipasserende er det både den ène og den andre som legger etpar mynter i koppen. Hva er det som får oss til å åpne lommeboka vår for denne stakkaren, som vi ikke kjenner; som vi ikke vil kjenne?
De antakelsene som den neoklassiske nytteteorien gjør om den økonomiske aktørens preferanser er ikke tilstrekkelig for å forklare den økonomiske transaksjonen som foregår når en fremmed gir penger til en tigger. Konvensjonelle økonomiske modeller analyserer transaksjoner hvor varer og tjenester byttes mot penger eller andre varer og tjenester; verdi mot verdi. Teorien forutsetter rasjonelle aktører med transitive, konsistente nyttefunksjoner, som rangerer alle mulige vektorer av eget konsum i forhold til hverandre. Når de møtes i et marked, søker hver å maksimere sin egen nytte. Hadde samfunnet vårt kun bestått av ”homo economicus” av denne kaliber, ville tiggerne høyst sannsynlig hatt tomme pappkrus på slutten av dagen.
Det finnes etterhvert økonomisk teori med en mer adekvat adferdsfundering, som baserer seg på at aktørene tar hensyn til andre aktører i sin adferd. Viktige eksempler på slike sosiale preferanser er altruisme, ulikhets-aversjon og resiprositet, en adferd som innebærer at vi gjennomfører belønnende og straffende handlinger, også når dette er kostnadskrevende for oss selv. Vi er i tillegg regelfølgende, adaptive aktører som økonomiserer med våre begrensede kognitive egenskaper ved å handle etter ulike adferdsregler, som sosiale normer, hvis gyldighet er akseptert av de fleste, internalisert av aktøren og ledsaget av sosiale sanksjoner.
I oppgaven presenterer jeg nyttefunksjoner som uttrykker altruisme, resiprositet, ulikhets-aversjon, moral og warm-glow-giving, og diskuterer på hvilken måte disse kan forklare giverens adferd overfor tiggeren. Der det var naturlig har jeg trukket inn teorier fra andre sosialvitenskaper. Jeg diskuterer hvordan gavegivning og økonomiske enveisoverføringer mellom individer har relevans i forhold til problemstillingen, og ser på hvordan synet på tigging har endret seg opp gjennom historien.
For å finne ut i hvor stor grad de ulike nyttefunksjonene hadde empirisk relevans i forhold til motiver for å gi til tiggere, gjennomførte jeg en liten spørreundersøkelse blant givere i Oslo. Jeg ønsket å avdekke om de individene jeg intervjuet kunne grupperes systematisk i forhold til resiprositet, altruisme og ulikhets-aversjon, om de handlet i henhold til sosiale normer eller av egoistiske hensyn. Analysen av datamaterialet og presentasjon av resultatene gjorde jeg med programvarene PcGive og Excel.
Utfra det materialet jeg hadde til rådighet kunne jeg ikke slå fast noen signifikante sammenhenger mellom de økonomiske og demografiske variablene og de ulike motivasjonsdimensjonene (altruisme, normer, moral, egoisme og resiprositet) i forhold til det å gi til tiggere. Det kan imidlertid se ut som at kvinner gir av altruisme, mens menn gir av moralsk pliktfølelse. Høyt utdannede ser ut til å ha mer personlig glede av å gi til tiggere. Alder hadde ikke noe å si for noen av motivene. Innenfor den aldersgruppen jeg har tallmaterial på, ser ikke altruisme, moralsk pliktfølelse og de øvrige givermotivasjonene ut til å være noe man vokser av seg eller blir bedre i med årene. I analysen av hvilke faktorer som virket bestemmende for størrelsen på gavebeløpet, fant jeg at yrkesaktivitet, med negativt fortegn, var sterkeste forklaringsfaktor. Det var altså mer sannsynlig at en student eller en trygdet person skulle gi en tigger et relativt høyt beløp, f.eks. 20 kroner, enn at en av de yrkesaktive skulle gjøre det samme.
Ingen av nyttefunksjonene, som presenteres i denne oppgaven kan hver for seg beskrive givernes preferansene. Motivene for å gi til tiggere ser ut til å være svært sammensatte. Avgjørelsene om å gi, og om hvor mye man vil gi, bestemmes såvel av de normer man har internalisert, som ens rettferdighets- og likhetsidealer, av altruistiske og egoistiske tilbøyeligheter, og ens oppfatning av eget moralsk ansvar i forhold til tiggeren. Det var derfor vanskelig å velge ut èn av nyttefunksjonene som den som passet best.
Et mer utfyllende datamateriale, med et større og mer representativt utvalg av både givere og ikke-givere, kunne ha gitt et klarere bilde med flere statsitisk signifikante resultater, og ha belyst flere interessante aspekter ved givernes preferanser og transaksjonsformen tigging. | nor |