Abstract
Velferdsstaten ligger i dag under sterkt internt og eksternt press. Globalisering og internasjonalisering, høyere internasjonal kapital- og arbeidskraftsmobilitet, demografiske endringer og et mer heterogent og individualistisk samfunn skaper utfordringer for videreføringen av en omfattende velferdsforvaltning. Mer kvalitetsbevisste brukere som krever å bli behandlet med respekt, at stønadene i høy grad skal være tilpasset den enkelte og at de skal bli møtt med god service, gjør at forvaltningen må legge ned enda mer ressurser for å omstille seg. Denne samfunnsmessige utviklingen gjelder for hele den industrialiserte delen av verden og i følge Pierson (2001) vil vi gå en langvarig periode med innstramminger i offentlige budsjetter til sosiale formål i møte. Han peker på at en slik innstramming setter sterke følelser i gang, og nevner opprør og demonstrasjoner i Tyskland, Frankrike og Italia i forbindelse med kunngjøringer om offentlige utgiftskutt som eksempler på dette.
I Statsvitenskapelig leksikon defineres velferdsstat som en stat med omfattende offentlige ordninger som trygger befolkningens sosiale, helsemessige og økonomiske sikkerhet. Med velferdsstat menes en stat som gjennom lovgivning tar ansvar for å beskytte hele befolkningens velferd. Kjerneelementer i velferdsstaten er lovgivning som garanterer inntekt og eller andre former for støtte eller tjenester til enkeltmennesker og familier i tilfelle arbeidsulykker, yrkesskader, uførhet, sykdom, arbeidsledighet, alderdom og forsørgelsesbyrde.
Den moderne velferdsstaten slik vi kjenner den i dag har sitt utspring fra tiden etter andre verdenskrig hvor høy økonomisk vekst og politisk konsensus ga næring til ekspansjon og økende utgifter som andel av offentlig forbruk. Velferdsstaten i Norge er ansvarlig for å ivareta krevende og viktige oppgaver for samfunnet, og er fullstendig avhengig av borgernes støtte for å framstå som troverdig. Mye av velferdsstatens legitimitet ligger i prinsippet om å omfordele inntekt mellom inntektsgrupper, og å sikre at de med lavest inntekt får en økonomisk støtte som det går an å leve av hvis de ikke klarer å forsørge seg selv og sine.
Både folks og politikernes oppslutning omkring solidariske verdier har vært en bærende grunn til at velferdsstaten i Norge i dag er godt rustet til å sikre borgernes ve og vel. Men arbeids- og velferdsforvaltningen i Norge er under stadig press og vi kan derfor tolke velferdspolitikkens hovedmålsetting om å få flere i arbeid og færre på stønader som et signal om at en videreføring av dagens system vil være særs kostbart for samfunnet.
Sammenslåingen av Aetat, Trygdeetaten og sosialtjenesten til NAV er et ledd i å nå målene om en mer brukerrettet og effektiv velferdsforvaltning.
Man kan lett tenke seg til at befolkningens støtte til velferdsstaten har blitt mindre i takt med økende utgifter og mer eller mindre usanne myter om velferdsstaten som et ineffektivt pengesluk. Men samtidig vil en omfattende velferdsstat gjøre det mer sosialt akseptert å benytte seg av velferdstjenester, og videre gi en større avhengighet av og oppslutning til velferdsstaten. Eksemplet fra Pierson (2001) om demonstrasjoner på kontinentet må sies å bekrefte dette.
Omstendigheten rundt etterspørsel etter sosialforsikring kan også være med på å forklare innbyggernes holdninger til velferdsforvaltningen. Barth, Moene og Wallerstein (2003) peker på at de europeiske velferdsstatene ble utviklet med den hensikt å beskytte mot uforutsette inntektstap heller enn å fordele inntekt mellom de rike og de fattige. Derfor er det interessant å se på hvilke effekter som påvirker etterspørselen etter sosialforsikring i lys av en forsikringsmodell, og teste de teoretiske resultatene opp mot empirien.
Sosialforsikring i sin helhet omfatter helseforsikring, uføretrygd, arbeidsledighetstrygd, sosialtrygd og alderspensjoner. I min analyse av etterspørsel etter sosialforsikring vil jeg sette fokus på forsikring i forbindelse med inntektsbortfall, og vil derfor ikke analysere etterspørsel etter helsetjenester. Videre anser jeg inntektsbortfall ved alderdom som en forventet hendelse i motsetning til tapt arbeidsinntekt som følge av sykdom, ulykke eller arbeidsledighet og derfor ser jeg bort fra alderspensjon i denne analysen.
I første del av oppgaven presenterer jeg motivasjonen for å ha sosialforsikring, dens opphav og utvikling, og gir en kort gjennomgang av de ordningene vi har i Norge i dag.
Jeg refererer også kort til Moene og Wallerstein (2001) og betydningen av omfordeling og målretting av stønader.
I kapittel 3 presenterer jeg den teoretiske analyse av etterspørsel etter sosialforsikring der jeg bruker en enkel forsikringsmodell med utgangspunkt i standard mikroøkonomisk teori for å finne etterspørselen som en funksjon av inntekt, pris, risiko for å miste inntekten og risikoaversjon. I den første modellen finner jeg at økt inntekt, økt risiko og økt risikoaversjon gir høyere etterspørsel etter forsikring, alt annet konstant, mens en høyere pris gir redusert etterspørsel etter forsikring.
Deretter utvider jeg modellen til en aktuarisk korrekt forsikring, hvor kun økt inntekt gir en prosentvis like stor økning i forsikringsutbetalingen. Den aktuariske rettferdige forsikringen kan forståes som en offentlig tilbudt forsikring, der tilbyder ikke er ute etter å generere profitt.
I den siste utvidelsen etter modellen ser jeg på en modell hvor forsikringsutbetalingen ved inntektstap finansierers av skatteinngang til offentlig sektor. Her finner jeg at økt risiko og høyere risikoaversjon gir en høyere foretrukket skattesats og dermed høyere ønsket forsikringsutbetaling. Høyere individuell inntekt til gitt gjennomsnittsinntekt gir høyere foretrukket skattesats, men økt inntekt for hele samfunnet gir ulik effekt avhengig av om man har høyere, lik eller lavere risiko for å miste jobben enn samfunnet generelt.
I kapittel 4 tester jeg implikasjoner fra teorien opp mot empirisk data fra Valgundersøkelsene 1977-2001, og finner hvilke økonomiske forklaringsvariable og individuelle faktorer som kan være med på å bestemme hvorvidt man ønsker å bygge ut trygdeordningene i Norge.
Den empiriske analysen er gjort i STATA 8.0 hvor jeg har gjennomført en Probit regresjonsanalyse for å finne marginaleffekten av én enhets endring i en forklaringsvariabel på ønsket om å bygge ut trygdesystemet i Norge.
Resultatene fra den empiriske analysen er gode i den forstand at de bekrefter de teoretiske implikasjonene i høy grad. Spørsmålet blir hvorvidt datamaterialet er egnet til analysen da skattefinansiering ikke er gitt eksplisitt i spørsmålet, og intervjuobjektene muligens har svart på spørsmålet uten å tenke over hvem som skal finansiere en utbygging av trygdene.
Et rent deskriptivt funn i Valgundersøkelsene er at bare 10 % av de som svarte på spørsmålet om sosiale trygder har svart at de ønsker å redusere trygdesystemet. Dette er en indikasjon på at til tross for en jamn utgiftsvekst i Folketrygden så er støtten til trygdesystemet utbredt.