| dc.description.abstract | Helt siden prisene ble liberalisert i 1995, har måten det norske markedet for tannhelsetjenester har funksjonert, vært kritisert ved mange anledninger. Det er mange som synes at prisene er for høye og at det å besøke tannlegen kan ende opp i en stor regning få har råd til å betale.
Konkurransetilsynet har i disse årene lagt vekt på prisgjennomsiktighet, med henblikk på to ting. Den første er å styrke priskonkurransen mellom tannlegene. Den andre er å hindre at lite informerte og lite prisbevisste pasienter kjøper tjenester hos en tannlege for en pris atskillig høyere enn hos andre aktører.
Det har siden 1996 vært påbudt for alle tannleger å informere kundene om prisene til et utvalg av de tolv vanligste tjenestene før behandlingen starter; samt å gi et skriftlig prisoverslag for regninger utover 2 000 kr. Nå for tiden er det mange tannleger som har disse prisene tilgjengelige på nettet, noe som bidrar til at pasienten kan oppføre seg som en rasjonell økonomisk aktør.
Men, er dette virkelig nok for å få fullkommen konkurranse i dette markedet? Jeg argumenterer i denne oppgaven at dette ikke er tilfellet og for å begrunne påstanden min, legger jeg frem fire argumenter:
Det første er at det ofte skapes et personlig forhold mellom yteren og kunden, noe som gjør at denne ikke er så villig til å skifte tannlege selv om prisen for den samme tjenesten ikke er like lav som hos konkurrentene. Dvs. det finnes tannlegedifferensiering, slik at elastisiteten til etterspørselen ikke er perfekt elastisk og det ikke kan oppnås fullkommen konkurranse.
Det andre er at pasienten ikke har fullkommen informasjon om prisene i markedet, og denne informasjon er kostbar, dvs. det kan være betydelige letekostnader. Disse kostnadene hemmer konkurranse i pris mellom tannleger, for prisforskjeller må være store nok for at det lønner seg for pasienter å lete etter lave priser.
Letekostnader kan lede til situasjoner med prisspredning (dvs prislikevekter kjennetegnet ved forekomst av ulike priser i det samme markedet), noe som utfordrer det klassiske teoretiske resultatet om en eneste markedslikevektspris; og kan forårsake effektivitetsproblemer ved at mange pasienter dropper besøket hos tannlegen. I verste fall kan letekostnader føre til monopolsituasjoner, selv om det finnes mange etablerte aktører.
Det tredje argumentet er at det finnes for få ytere av tannpleietjenester og at antallet tannleger i tillegg vil gå ned i Norge i de kommende årene. Mangel på kvalifisert personell, kombinert med for lav nyetablering av utenlandske tannleger, vil føre til at fullkommen konkurranses antagelse om fri etablering og null renprofitt ikke vil bli tilfredstilt, og at det vil oppstå for høye priser og for lite etterspørsel i likevekt.
Det fjerde, er at tannhelsetjenester, på lik linje med andre helsetjenester, er troverdighetsgoder, eller ”credence goods”. Dette vil si at kundene vil kunne kjenne, eller danne seg en mening om visse aspekter ved tjenesten, men ikke om alle. Grunnen til dette er at det er noen sider ved tannhelsetjenesten bare er mulig å vurdere når man har mye informasjon om tannhelsetilstanden og har et høyt kunnskapsnivå innen medisin og odontologi. Dermed oppstår en betydelig informasjonsasymmetri mellom pasient og tannlege.
Tannlegene kan siden priskontrollen ble opphevet i 1995 ha prøvd å dra fordel av denne asymmetrien. Vi vet at fra dette året frem til 2004 steg den gjennomsnittlige utgiften til privat tannbehandling med 76,7 % (fra 1275 kr til 2253 kr), mens honorarene i privat praksis anslås å ha vokst med 69 % (Grytten, Skaug og Holst, 2004). Dette kan faktisk gjenspeile det at tannlegene kan ha siktetpå gjennom å e de investeringer pasientene anser gir høyere. Og problemet med denne måten å differensiere produkt på, er at pslik at de siste årene kan de ha betalt høyere priser enn de ville ha betalt om de hadde perfekt informasjon.
Alle disse momentene gir grunn til å konkludere for det første, at strukturen i dette markedet er nærmere monopolistisk enn fullkommen konkurranse. For det andre, at likevekten vil være kjennetegnet ved prisspredning. For det tredje, at begrenset tilgang på kvalifisert personell vil hindre at antakelsen om fri etablering er oppfylt i praksis. Og for det fjerde, at tannlegen driver opp prisene pga en overinvestering som sikter en økt produktdifferensiering.
I første del av oppgaven skal jeg presentere disse markedssviktene i det private markedet for tannpleietjenester.
På bakgrunn av disse markedssviktene presenteres så en modell i den andre delen av oppgaven. Modellen kalles ”Bargains and Ripoffs” og er hentet fra Salop og Stiglitz (1977). Denne modellen gir et mer realistisk bilde av hvordan dette markedet virkelig fungerer.
I den tredje delen av oppgaven modifiserer jeg ”Bargains and Rippoffs”-modellen for å tilpasse den til forholdene i det norske markedet for tannpleietjenester.
I den fjerde delen av oppgaven beskriver jeg en måte å forvalte og allokere helseøkonomiske ressurser på som er utbredt i USA, men som ikke er tatt så mye i bruk i Norge, nemlig ”Managed health care”-planer. Det vil først forklares under punkt 4.1 hva ”Managed health care” står for. Så forklarer jeg under punkt 4.2 hva omreguleringsforslaget mitt går ut på og hvordan det ville påvirke aktørenes atferd. Under punkt 4.3 forklarer jeg hvordan ”Bargains and Ripoffs”-modellen kunne modifiseres for å tilpasses denne nye måten å regulere markedet på. Og til slutt, under punkt 4.4 oppsummerer jeg fordelene ved mitt forslag. | nor |