Inntekt og stemmegivning : en empirisk studie av Storbritannia

Abstract

Jeg har undersøkt empirisk om inntekt er bestemmende for politisk stemmegivning. Jeg har sett på spørsmålet om økonomisk stemmegivning fra et mikroøkonomisk perspektiv og brukt en standard modell i politisk økonomi, median-velger modellen, som utgangspunkt for å undersøke empirisk hvor stor innvirkning egen inntekt har på politisk ståsted. Modellen konsentrerer seg om individers nytte av å velge et partis omfordelingspolitikk fremfor et annet. Velgerne forutsettes å støtte partiet med den grad av omfordeling som gir størst inntekt etter skatter og overføringer. Et nyttemaksimerende individ med høy relativ inntekt vil ønske lave skatter og lav grad av omfordeling, og omvendt. En implikasjon av modellen er derfor at endringer i inntekt gir politiske utslag på kort sikt. En velger vurderer ut fra egen inntekt på stemmetidspunktet hvilket parti som ligger nærmest deres preferanser. For å se om inntektsendinger gir utslag i stemmegivning på kort sikt har jeg anvendt en lineær fast-effekt modell på et paneldatasett fra Storbritannia. Et kull med barn født i 1958 har blitt spurt om familiesituasjon, arbeidsliv, bolig, helse osv i seks omganger fra de ble født til de var 41 år gamle i 1999. De ble også spurt hva de stemte ved forrige valg. Jeg har brukt data fra 1981, 1991 og 1999 og sett på sannsynligheten for å stemme konservativt. Fast-effekt metoden kontrollerer for uobserverbare, faste effekter for hvert individ og gir effekten av en endring i inntekt på endring i stemmegivning. Jeg finner at effekten av en økning i inntekt på en prosent gir en økning i sannsynligheten for å stemme konservativt på 0,2 prosentpoeng, men koeffisienten er ikke statistisk signifikant. Standard modeller for økonomisk stemmegivning ser derfor ut til å ha begrenset egnethet som modeller for stemmegivning på kort sikt. Preferanser for omfordeling uttrykt gjennom stemmegivning kan i liten grad forklares ut fra individets inntekt. Resultatene fra fast-effekt metoden gir en svært liten effekt av egen inntekt i forhold til effekten jeg finner ved å bruke en tilfeldig effekt-metode som ikke kontrollerer for at uobserverbare faste faktorer kan være korrelert med forklaringsvariablene. Med tilfeldig effekt-metoden finner jeg at en økning i inntekt på en prosent gir en økning i sannsynligheten for å stemme konservativt på 1 prosentpoeng, altså fem ganger så stor effekt som i fast-effekt modellen. Metoden lar de faste individuelle effektene endre seg over tid og effekten jeg finner med denne metoden vil derfor indikere effekten av inntekt på lang sikt. Størrelsen på koeffisienten i tilfeldig effekt-modellen halveres når jeg kontrollerer for fars inntekt og sosiale klasse. Jeg finner altså at en stor del av de individuelle faste effektene som virker inn på stemmegivning er knyttet til familiens økonomi og sosiale posisjon under oppveksten. Jeg finner også at fars sosiale klasse er viktigere enn fars inntekt, og mer viktig enn egen sosiale klasse. Dette er en indikasjon på at klassetilhørighet har mye å si for stemmegivning. Den enkle versjonen av medianvelger-teorien impliserer også at partiene skal bevege seg etter preferansene til velgerne for å få flest mulig velgere. I Storbritannia har både Labour og Conservatives beveget seg i mer liberalistisk retning, og Labour har i stor grad beveget seg mot høyre de senere år. En mulig forklaring på hvorfor inntekt har lite å si for stemmegivning kan være at de politiske partiene tilpasser seg mer etter velgerne enn velgerne selv skifter parti når inntekten øker.