Abstract
Siden 2001 har pengepolitikken i Norge vært styrt etter et mål om lav og stabil inflasjon, der det operative målet er en vekst i konsumprisene på 2,5 %, og styringsrenten (foliorenten) er dens viktigste virkemiddel. Renten virker med et tidsetterslep, og den settes med den hensikt å nå målet ett til tre år frem i tid da dette er tiden det kan ta før en renteendring får full effekt på inflasjonen, ettersom renten først virker gjennom kronekurs og etterspørsel før den slår ut i prisene. Inflasjonsmålet er imidlertid fleksibelt, som vil si at pengepolitikken samtidig skal bidra til å stabilisere utviklingen i produksjonen.
For å kunne ta en pengepolitisk beslutning med det mål å kontrollere inflasjonen må sentralbanken anslå utviklingen i prisene. Gitt prognoser på inflasjonen må sentralbanken bestemme seg for hvilke politiske handlinger som vil være passende for å nå målet, og det vil derfor være interessant å se nærmere på indikatorer som sier noe om fremtidig inflasjon. Ifølge økonomisk teori vil ressursutnyttelsen i økonomien si noe om inflasjonen; veksten i inflasjonen akselererer med høy aktivitet og økt press på ressursene i økonomien, det vil si når sysselsettingen er høy i forhold til den samlede arbeidsstyrken, og kapitalmengden utnyttes fullt ut (Bjørnland, Brubakk og Jore (2004)). Dermed er kunnskapen om sammenhengen mellom pengepolitikk, konjunktursykluser og inflasjon særdeles viktig.
Et mye brukt mål på ressursutnyttelsen er produksjonsgapet, som også representerer sentralbankens samlede vurdering av ressursutnyttelsen i økonomien (Norges Bank (2004b)). Produksjonsgapet er beregnet som avviket mellom faktisk og potensiell produksjon, der potensiell produksjon er definert som det nivået på ressursbruken som er forenelig med stabil utvikling i priser og lønninger (Bjørnland, Brubakk og Jore (2004)). Et positivt gap gjenspeiler høyt press i økonomien, mens et negativt gap gjenspeiler ledige ressurser og økonomisk slakk. Ifølge Citu og Twaddle (2003) ser det ut til å være en relativt sterk og ganske stabil sammenheng mellom estimert produksjonsgap og inflasjon, og produksjonsgapet kan således være svært nyttig som en indikator på fremtidig inflasjon. På grunnlag av denne kan sentralbanken avgjøre hvilken pengepolitisk handling som er nødvendig for å påvirke aktiviteten i økonomien. Renten settes opp ved høyt press for å redusere aktiviteten og presset på ressursene, og ned ved negativt gap for å stimulere til økt økonomisk aktivitet.
Det er imidlertid ikke så enkelt å kontrollere inflasjonen. Sammenhengen mellom økonomisk aktivitet og inflasjon er komplisert og ikke alltid stabil (Citu og Twaddle (2003)), videre virker pengepolitikken med et tidsetterslep, gjennom flere kanaler, og i hvilken grad den påvirker inflasjonen vil variere. Selve produksjonsgapet er ikke et perfekt mål på ressursutnyttelsen; det er uobserverbart og må beregnes, og er derfor forbundet med usikkerhet. I tillegg er det sårbart for revidering av data (Bjørnland, Brubakk og Jore (2004)). På grunn av dette er det viktig å ha gode, alternative indikatorer for presset i økonomien som kan gi sentralbanken et bredere og mer nøyaktig grunnlag å treffe beslutninger på.
Oppgaven søker å belyse mål på ressursutnyttelsen og inflasjon, og vurdere deres egenskaper som ledende indikatorer for inflasjonen. Spesielt ønsker jeg å finne variabler som kan supplere produksjonsgapet for å evaluere ressursutnyttelsen i økonomien.
BNP er et aggregert mål på økonomisk aktivitet, og de fleste økonomiske variabler vil bevege seg i takt med denne. Noen variabler vil imidlertid foregå syklusen, og er dermed ledende, mens andre vil ligge etter (lagge). Inflasjonen er en variabel som ligger etter, denne vil nå sitt topp/bunnpunkt ett til to år etter BNP. Siden BNP og inflasjon er positivt korrelert og inflasjonen lagger BNP er BNP en naturlig indikator på fremtidig inflasjon, enten man ser på årlige endringer eller studerer produksjonsgapet etter at man har beregnet trenden. Derfor er det relevant og interessant å vurdere i hvilken grad andre variabler som er korrelert med syklusen (evt. leder denne) kan si noe om inflasjonen.
Variablene er gruppert i realøkonomi, arbeidsmarked og finans. Jeg benytter meg av flere alternative beregninger på produksjonsgapet.
I analysen finner jeg at de finansielle variablene renter og hovedindeksen (OSEBX) er de eneste som, i henhold til definisjonen, leder syklusen i BNP. Videre er de realøkonomiske variablene kapasitetsutnyttelsen (KRUTIL) og investeringer fastlands- Norge (JMN) høyt korrelert med syklusen. Likeså alle produksjonsgapene. I samsvar med konklusjonen til Bjørnland (2000) finner jeg at investeringer fastland er sterkt prosyklisk. Av arbeidsmarkedsvariablene finner jeg at arbeidsledighet (AKU), lønnsinntekt (WIMN) og SYSSELSETTING er høyt korrelert med syklusen. AKU og SYSSELSETTING viser den samvariasjonen med syklusen vi finner i empirien, der sysselsettingen er prosyklisk og ledigheten motsyklisk. Videre finner jeg at de ledende indikatorene OECDNO (OECDs ledende indikator for Norge) og direkte trend er positivt korrelert med syklusen.
Når det gjelder i hvilken grad indikatorene gir informasjon om fremtidig inflasjon viser det seg at de alternative produksjonsgapene, ledighetsgapet (LEDGAPmvuc), lønnskostnader (WCLMN) og lønnsinntekt (WIMN), innenlandsk kreditt til ikke finansiell institusjoner (KFC2E) leder inflasjonen. Innenlandsk kreditt til husholdninger (KFC2H) er ledende til en viss grad. Arbeidsledigheten og sysselsetting finner jeg å være signifikant korrelert med inflasjonen.
Analysen viser at i en Phillipskurve som relaterer endring i inflasjon til tilbakedaterte verdier av inflasjonen selv, indikatoren og tilbakedaterte verdier av indikatoren, er det 18 av 25 indikatorer som forbedrer prediksjonsevnen ved å inkluderes. Produksjonsgapet, som sentralbanken legger til grunn for evaluering av nivået på ressursutnyttelsen i økonomien, er inkludert i de 18. Men analysen viser også at andre variabler gjør det vel så bra. Spesielt variabler innenfor arbeidsmarkedet, henholdsvis ledighetsgapet (LEDGAPmvuc) og lønnskostnadene (WCLMN). Ifølge teststatistikken gjør disse det faktisk bedre enn tre alternative beregninger på produksjonsgapene.
Det er imidlertid viktig å være klar over at selv om en variabel gjør det bra som indikator på inflasjonen i dag betyr ikke det at den nødvendigvis gjør det bra i morgen. Hvilke variable som kan si noe om fremtiden avhenger av hvilke type sjokk som treffer økonomien. Ifølge teorien vil sjokk fra etterspørselssiden ha begrenset varighet på økonomisk aktivitet, mens sjokk fra tilbudssiden vil være persistent (vedvarende) og endre det underliggende trendnivået i økonomien. Tilgang på ny teknologi og endringer i samlet arbeidsstyrke er eksempler på slike sjokk. I tillegg konkluderer Cecchetti, Chu og Steindel (2000) i sin evaluering av inflasjonsindikatorer i USA at de færreste indikatorene kan benyttes alene til å predikere inflasjon. Av disse grunnene bør en se på flere indikatorer for å kunne gi en samlet vurdering av ressursutnyttelsen i økonomien. Større vekt kan legges på inflasjonssignalene fra en indikator hvis alle andre indikatorer på presset på ressursene viser lignende indikasjoner, og mindre vekt hvis disse andre indikatorene viser betydelig forskjellig grader av press (Citu og Twaddle (2003)). Oppgaven gir en indikasjon på hvilke indikatorer sentralbanken kan supplere produksjonsgapet med for å få et mer helhetlig bilde av presset i økonomien.