Etiske krav til investeringer : etiske retningslinjer for porteføljeforvaltning

Abstract

Næringslivets etiske standard, eller mangel på sådan, blir til stadighet diskutert i mediene. Vinklingene er mange og det er gode argumenter og begrunnelser for at næringslivet skal holde en viss etisk standard. I denne sammenheng vil det være naturlig å nevne spesielt hensyn til miljøet, arbeidere og generelle sosiale forhold som faktorer som bestemmer et selskaps etiske profil. I stor grad blir det etterlyst at næringslivet skal ta et sterkere sosialt ansvar.

Det er flere aktører og mekanismer som har innvirkning på et selskaps valg av strategi, og dermed etiske profil. Det er særlig eiernes rolle jeg ser nærmere på i denne oppgaven. Tradisjonelt har man sett på eiere som store kapitalister som kun er opptatt av å få mest mulig avkastning på investeringene sine. Men i stadig større grad har etisk bevissthet hos eierne blitt et tema. Og ikke minst et diskutert tema.

Jeg skal i denne oppgaven se spesielt på etiske retningslinjer for investeringer i aksjer. Det er to hovedmål knyttet til innføringen av etiske retningslinjer for en portefølje. Det første er å unngå medvirkning til lite etiske forhold og det andre er å forbedre de faktiske forholdene i næringslivet. En rekke problemer er knytte til utformingen av slike retningslinjer. For det første er det forskjeller i folks oppfattning av hva som er etisk og ikke. Det er likevel bred enighet om en del grunnleggende forhold, slik at det er mulig å utforme retningslinjer med bred oppslutning. For det andre kreves det ekstra informasjon om selskapene i næringslivet for at man skal kunne klassifisere dem som etiske eller ikke. Dette er kostbart og det kan være vanskelig å få verifisert informasjonen. For det tredje er klassifiseringen av selskaper en omfattende oppgave. Spesielt siden selskaper i dagens økonomi er så tett knyttet sammen kan det være vanskelig å fullt ut unngå å bli beskyldt for å medvirke til lite etisk virksomhet. Til tross for disse problemene ser vi at det lar seg gjøre å innføre etisk retningslinjer for en portefølje.

Jeg gir en kort historisk gjennomgang av temaet og debatten rundt etiske retningslinjer. Jeg forsøkte også å knytte utviklingen og økningen i utbredelsen av slike fond og bevisstheten rundt slike retningslinjer til generelle trender i samfunnet. Eksempler på slike trender er økt fokus på miljø og samfunnsspørsmål i forhold til næringslivet, en total økning i midler som plasseres og endringer i sparevaner.

Et vanlig argument mot innføringen av etiske retningslinjer er at de ikke er forenlig med ønske om en høyest mulig kapitalavkastning for investorene. Jeg har kort diskutert dette og referert til en del empiriske undersøkelser på området. Kort fortalt tyder disse undersøkelsene på at hensynet til etikk ikke nødvendigvis trenger å gå på bekostning av avkastning.

Det er en rekke forskjellige strategier en kan følge for å implementere etiske retningslinjer for en portefølje, de to vanligste strategiene er aktivt eierskap og filtrering. I hvilken grad disse strategiene møter målene for retningslinjer om å unngå medvirkning og å forbedre de faktiske forholdene i næringslivet vil derfor være av interesse. Jeg konkluderte med at aktivt eierskap gir investorene formell mulighet til å påvirke de faktiske forholdene i næringslivet, selv om den faktiske effekten kan være liten, men at investorene ikke unngår å kunne bli beskyldt for å medvirke til lite etisk virksomhet. Filtreringsstrategien gir i motsetning til aktivt eierskap gode muligheter for å unngå beskyldninger om medvirkning. Men det er ingen direkte muligheter til å påvirke de faktiske forholdene i næringslivet.

Jeg innfører en teoretisk modell i kapitel fem, der jeg ser på hvilke implikasjoner det vil ha for det optimale minstekravet på etikk i et seriøst marked dersom selskapene som ikke klarer å oppfylle disse kravene må innstille driften, eller dersom vi åpner for at de kan flytte virksomheten til et useriøst marked der det ikke stilles krav til etikk. Det viser seg at dersom selskapene i det seriøse markedet har muligheten for å flytte virksomheten til et useriøst marked, så vil dette medføre et lavere optimalt minstekrav på etikk i den seriøse delen, enn i tilfellet der selskapene risikerer å måtte legge ned driften.