| dc.description.abstract | Sparing kan defineres som den andelen av disponibel inntekt som ikke konsumeres i dag. Vi sparer for å kunne konsumere eller møte uforutsette hendelser i fremtiden, hvor inntekten er utilstrekkelig eller usikker. Spareformene er mange og varierer, men en fellesnevner er at spareren på et senere tidspunkt kan gjøre krav på spareplasseringen og konvertere det til for eksempel konsum. Før oppgjør brukes sparemidlene ofte som lån til aktører som trenger kapital til investeringer med en kostnad som er renten eller avkastningen. Tilsvarende har vi aggregerte størrelser for et land, hvor sparingen i økonomien blir kanalisert til investeringer. I en lukket økonomi er det som kjent et en-til-en-forhold mellom landets sparing og landets investeringer. I en åpen økonomi kan sparingen kanaliseres til utlandet, og investeringer i hjemlandet kan ha blitt kanalisert fra sparingen i utlandet. Mekanismer som forklarer kapitalstrømmer er viktige å forstå ikke bare for å optimalisere sparingen, men også for å være klar over realøkonomiske forhold mellom sparing, investeringer og utenriksøkonomien. Spesielt sistnevnte tema er noe som fortsatt opptar forskningslitteraturen innen internasjonal makroøkonomi, hvor det har vært en gåte (Obstfeld og Rogoff, 2000) hvorfor sparingen i så stor grad blir kanalisert til investeringer hjemme til tross for at økt kapitalmobilitet skulle tilsi det motsatte.
Spriket mellom oppfatningen av teorien og hva empirien viste ble for første gang belyst i en velkjent artikkel av Feldstein og Horioka (1980), som fant høy korrelasjon mellom et lands sparing og investeringer. Artikkelen har blitt stående som et referansepunkt som viser et motstykke til oppfatningen av (høy) kapitalmobilitet, hvor sparingen blir kanalisert dit det gis høyest avkastning og det ikke er forbindelse mellom innenlandsk sparing og investeringer. Emnet blir i høyeste grad aktuell når Norge og verden står overfor den kanskje største demografiske endringen og økonomiske utfordringen i nyere tid, også kalt eldrebølgen. Sparingen i økonomien må øke for å møte utgiftene og forpliktelsene. Et pensjonssystem hvor dagens generasjon av arbeidere løpende finansierer dagens pensjonsutgifter (pay-as-you-go) er ikke lenger opprettholdbart når kommende generasjoner blir mindre. Pensjonskommisjonen har i sin utredning (NOU 2004:1 - ”Modernisert Folketrygd”) kommet med sin tilråding, hvor et element er å delvis fondere pensjonsforpliktelsene. Dette innebærer at nasjonal sparing må øke, først og fremt via offentlig sparing. Den økte sparingen vil ha stor innvirkning på økonomien, enten ved at den kanaliseres til investeringer i Norge eller at den kanaliseres til utlandet med positiv driftsbalanse. Hvis investeringene hjemme øker mest, kan det påvirke avkastningen på kapitalen negativt og gjøre sparebehovet større. Hvis sparingen kanaliseres til utlandet, vil kapitalen være utsatt for valutarisiko. Sistnevnte tilfelle forutsetter positiv nettoeksport over lang tid og innebærer at eksportsektoren er mer konkurransedyktig og lønnsledende (Fredriksen, Heide, Holmøy og Stølen, 2003). Oppfatningen har vært at økt sparing bør kanaliseres ut ved å øke fordringene på utlandet (Pensjonskommisjonen et al.) for å skjerme innenlandsøkonomien. Derimot finnes det teori og empiri som viser at å øke fordringer på utlandet kan være utfordrende på lang sikt når man legger en optimerende atferd til grunn. Et eksempel er teorien og modellen presentert av Kraay og Ventura (2002) som tar for seg sammenhengene mellom sparing, investeringer og driftsbalansen. Konklusjonen er at tilfellet med (eksogen) økt sparing umiddelbart fører til kapitalutgang med økt driftsbalanse på kort sikt som følge av justeringskostnader på investeringer og kapital hjemme, men at kapitalen strømmer tilbake som økte investeringer hjemme på litt lengre sikt.
Kraay og Ventura viser også at historiske data i et utvalg land stemmer godt med deres forklaring og teori. En grundig gjennomgang av data for Norge blir i denne oppgaven analysert på tilsvarende måte, som gir samme konklusjon og støtter opp om Kraay og Venturas funn og teori. Resultatene viser at økt sparing umiddelbart øker driftsbalansen, men at driftsbalansen i de påfølgende periodene er negativt korrelert med sparing tidligere. Dette er i tråd med hypotesen om at kapitalen strømmer tilbake. Med empirien og teorien til Kraay og Ventura som et ankerpunkt, blir scenarioet hvor Norge vedvarende øker fordringer på utlandet (Pensjonskommisjonen og Fredriksen et al.) belyst. I drøftingen påpekes mulige årsaker som kan gi to ulike utfall, deriblant forutsetningen om at avkastningen på kapital er konstant. Det gis et eksempel på hvor avkastningen er negativt avhengig av kapital, noe som kan føre til at kapitalen forblir i utlandet lengre enn ellers. Dessuten trekkes statens rolle som sparer (og forvalter) fram som en mulig grunn til at Norge vedvarende kanskje klarer å øke fordringene på utlandet. Til slutt blir noen interessante problemstillinger nevnt, men som ligger utenfor denne tekstens omfang å fange opp i detaljer. Utlandet vil antageligvis også øke sparingen som følge av eldrebølgen. Dersom alle land ønsker å bruke utlandet som buffer for sparingen og kapitalen (ha vedvarende positive driftsbalanser), vil det per definisjon ikke være mulig. Tar vi steget videre, ser vi at konsekvensen på lang sikt og i likevekt kan være at renten og avkastningen på kapital kan bli redusert som følge av den økte globale kapitalbasen. Behovet for sparing vil dermed igjen øke som følge av lavere rente. Konsekvensene og omfanget av den demografiske endringen vi står overfor globalt spenner derfor i langt større grad utover det å klare øke sparingen ved en pensjonsreform i en liten og åpen økonomi som Norge.
I kapittel 1 blir generell teori om sparing og investering gjennomgått, med vekt på hvordan sparingen blir kanalisert til investeringer hjemme og/eller til utlandet med økt driftsbalanse. Videre trekkes sammenhengene ned til mindre aggregerte størrelser som viser hvem aktørene er og hvordan beslutningene tas. Det empiriske arbeidet av Feldstein og Horioka som et referansepunkt blir også kort oppsummert. I kapittel 2 blir en relativ ny modell og teori fra Kraay og Ventura presentert, som viser sammenhengene mellom sparing, investeringer og driftbalansen. Modellen er dynamisk og bruker porteføljeteorien i optimeringsbeslutningen. Historiske data for Norge på de aktuelle størrelsene i perioden 1970-2002 blir oppsummert, for så å vise hva som er særegent med Norge (olje) og hvordan sparingen i Norge i hovedsak er strukturert. De samme dataene blir så brukt i regresjoner og til empiriske undersøkelser for å sjekke om resultatene til Kraay og Ventura også gjelder i Norges tilfelle, basert på deres egen metode. Resultatet er at de norske dataene i stor grad underbygger deres teori og modell. I kapittel 3 gjennomgås konsekvensene av eldrebølgen og Pensjons-kommisjonens forslag, hvor økt sparing brukes som et premiss videre i drøftingen. Størrelsen på sparingen som øker blir anslått ved å se på behovet og forpliktelsene, med utgangspunkt i en analyse fra SSB (Fredriksen et al.). Analysen viser et tilfelle hvor sparingen kanaliseres til utlandet og kan tolkes som et motstykke til Kraay og Ventura. Det gjøres et forsøk på å forklare forskjellene basert på forutsetningene som foretas i forbindelse med modellen, og nye interessante problemstillinger nevnes til slutt. Kapittel 4 inneholder konklusjoner og noen avsluttende kommentarer. Teksten er i sin helhet skrevet ved hjelp av MS Office, som inkluderer Word, Excel og Powerpoint, hvor også de fleste grafene, tabellene og dataanalysene er laget. I tillegg er noen regresjoner også blitt utført i PcGive 9.0. | nor |