Realtidsproblemet : kan ex-post revisjoner i økonomiske nøkkeltall gi systematiske skjevheter i vurderingen av pengepolitikken?

Abstract

Tonje Lauritzen

Realtidsproblemet: Kan ex-post revisjoner i økonomiske nøkkeltall gi systematiske skjevheter i vurderingen av pengepolitikken?

Sammendrag: Jeg ønsker i min hovedoppgave å se på hvordan revisjoner i nasjonalregnskapstallene for BNP slår ut i pengepolitikk. Mitt fokus vil være på vurderingen av pengepolitikken. Økonomiske teori tar hensyn til at det kan være stor usikkerhet rundt variable i fremtiden. Det viser seg at det også er stor usikkerhet rundt mange av disse variablene i nåtid og i nær forhistorie. Det forekommer betydelige revisjoner i data også etter at dataene ikke lenger er å regne som anslag. Alle pengepolitiske beslutninger må taes i realtid, før datagrunnlaget for de beslutninger sentralbanken tar er blitt revidert eller endelig, og kjennes med sikkerhet. Etter at beslutningen er tatt så forekommer det til dels store revisjoner i datagrunnlaget, ettersom blant annet mer komplette produksjonstall blir gjort tilgjengelige. Dette vil selvsagt ha innvirkning på relevansen til en del pengepolitisk forskning. Spesielt gjelder det forskningen på pengepolitiske regler eller reaksjonsfunksjoner, som for eksempel den kjente Taylorregelen. Det kan være til dels stor forskjell på realtidsdata og endelige data. Usikkerhet om hvilken situasjon man befinner seg i til enhver tid er problematisk for pengepolitikken. Dette reiser et viktig spørsmål: Er det systematikk i revisjonene? Og er det likevel mulig å benytte de reviderte dataene til å beskrive pengepolitikken? Forskningen på pengepolitikk vil vanligvis legge til grunn et enkelt datasett. Dette medfører at de fleste av dataene er blitt revidert. Å benytte et slikt datasett vil gi et feilaktig bilde av hvilken informasjon sentralbanken satt inne med da beslutningene måtte taes. En kartlegging og analyse av de revisjonene som har forekommet i data kan bidra til å sette søkelys mot hvor stor usikkerhet det er forbundet med denne typen data. Dessuten kan man avdekke eventuell systematikk i revisjonene av nasjonalregnskapstall. Dersom det viser seg at det er systematikk i revisjonene, betyr dette både at det kan forekomme systematiske feil i pengepolitikk og i pengepolitisk forskning. Revisjonene kan ha stor betydning for vurderinga av pengepolitikken. Dersom pengepolitikken vurderes ut fra endelige data vil dette kunne gi en feil analyse av beslutningene tatt av sentralbanken. For å kunne gi en god analyse av sentralbankens beslutninger, bør man begrense seg til å benytte data som var tilgjengelig for denne på et hvert gitt tidspunkt. Det viser seg å være stor systematikk i ex-post revisjoner av data. Det viser seg at BNP for fastlands-Norge målt både i faste og løpende priser har vært systematisk undervurdert i realtid, og at revisjonene først og fremst skyldes nyheter som ikke kan predikeres. Noe systematikk er det likevel i nyhetene. Dersom man estimerer en Taylorregel eller reaksjonsfunksjon for sentralbanken på data som er gjort endelige, viser det seg at produksjonsgapet inngår negativt i sentralbankens reaksjonsfunksjon. Dette er det motsatte av hva Taylorregelen (teorien) tilsier. Denne reaksjonsfunksjonen kan likevel forklare i overkant av femti prosent av variasjonen i Norges Banks styringsrente i denne perioden. Det tyder på at de variablene som inngår i en framoverskuende Taylorregel har stor forklaringskraft i forhold til norsk pengepolitikk, selv om fortegnene på de ulike koeffisientene i reaksjonsfunksjonen ikke er i samsvar med nyere teori. I følge denne regresjonen ser det ut som om Norges Bank legger stor vekt på produksjonsgapet, og setter høy rente ved negativt produksjonsgap. Hvis man i stedet estimerer en Taylorregel på realtidsdataene, så gir dette et noe annerledes resultat. Også i dette tilfellet reagerer sentralbanken negativt på produksjonsgapet. Men dette vektlegges nå ulikt. Det har både en lavere koeffisient (i absoluttverdi) og er ikke lenger signifikant. I tillegg har ikke denne Taylorregelen /reaksjonsfunksjonen lenger så stor forklaringskraft som det man ville anta om man utelukkende benyttet endelige data. R2 er nå mindre enn 0,3. Å estimere en Taylorregel på realtidsdataene er en riktigere måte å gjøre det på, da dette på en bedre måte beskriver Norges Banks atferd. Dette fordi man da baserer seg på informasjon Norges Bank faktisk hadde den gang de tok de respektive rentebeslutningene. Resultatene kan tyde på at en framoverskuende Taylorregel ikke beskriver pengepolitikken i Norge spesielt godt i den perioden jeg har sett på. En årsak til dette kan være at Norges Bank har styrt etter et valutakursmål i størstedelen av denne perioden. I tillegg kan sentralbankens reaksjon på de variablene jeg har sett på ikke forklare like mye av variasjonene i Norges Banks styringsrente, som det man ville antatt om man kun estimerte sentralbankens reaksjonsfunksjon på de endelige dataene.

Jeg har hatt tilgang til programvarene VisualTex, Troll, GiveWin og Fame-Eureka.