| dc.description.abstract | Norge er i ferd med å bevege seg bort fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon. Det faktum at oljereservene reduseres samtidig med at det oppdages nye gassfelt gjør at gass vil få en stadig viktigere rolle i norsk økonomi. Norge dekker en stor andel av det europeiske gassforbruket og er sammen med Russland og Algerie størst på gasseksport. Det europeiske gassmarkedet er inne i en utfordrende fase med store strukturendringer, og implementeringen av EUs gassdirektiv i medlemslandene når gradvis nye trinn. Utviklingen videre mot et perfekt fungerende europeisk gassmarked står høyt på EUs dagsorden.
Med dette som bakteppe studeres det europeiske gassmarkedet, hvordan det er organisert og hvordan det er regulert gjennom utviklingen til å bli et modent marked. Gassmarkedet belyses fra EUs side som konsument og fra Norges side som produsent, og det ses på virkningene av det såkalte gassdirektivet og liberaliseringen av det europeiske gassmarkedet idet den historiske utviklingen tillegges vekt. Videre skisseres noen retninger som markedet kan komme til å utvikle seg mot i fremtiden, og Norges rolle i dette.
Oppgaven begynner med et kapittel om naturgass og selve markedet, slik at de elementære trekk er på plass. Først presenteres en del fakta og tall fra bransjen, ulike gassformer forklares og prognoser og statistikk presenteres. Deretter forklares gassens verdikjede fra produksjon i Nordsjøen, via prosessering på land til eksport til markedene gjennom rørledninger og tankskip. På bakgrunn av dette blir det argumentert for hvorfor transport av naturgass må være karakterisert ved naturlig monopol. Dette skyldes hovedsakelig kostnadsstrukturen i gasstransporten med tanke på de høye, faste kostnadene og de relativt lave driftskostnadene, og at transport av gass dermed er kjennetegnet ved fallende gjennomsnittskostnader. Det gås gjennom en typisk tilpasning for et transportselskap, som i et uregulert marked vil være en monopoltilpasning, hvorfra det forklares det store behovet for regulering av naturlig monopol generelt, og transport av gass spesielt. Deretter kommer et avsnitt om den amerikanske gasshistorien, noe som er nyttig for å gjøre seg kjent med hvilke problemstillinger som kan oppstå underveis til et velfungerende marked og hvilke løsninger som har vært prøvd. Fra dette avsnittet trekkes det ut noen erfaringer som vil gå igjen i løpet av oppgaven. I kapittelets siste avsnitt omtaler jeg noen konkrete metoder for tilpasning og regulering av naturlig monopol som er aktuelle i gassmarkedet. Her presenteres først en referanseløsning som illustrerer den optimale situasjon i en verden uten informasjons- og insentivproblemer. Referanseløsningene går ut på å regne seg frem til den optimale situasjonen, såkalt først-best løsning, og eventuelt videreutvikle den til en kompromissløsning, såkalt nest-best. Deretter presenteres tilpasninger til ulike prisingssystemer som direkte prisregulering og prisdiskriminering. Direkte prisregulering har som mål å nå referanseløsningen ved direkte inngripen, mens prisdiskriminering kan være det mest effektive hvis det hos transportselskapet foreligger krav om at det skal få dekket sine faste kostnader. Ikke-lineære tariffer er en annen prisingsmetode, vel kjent fra telemarkedet, og er en annen måte å dekke inn høye faste kostnader på. Endelig presenterer jeg avkastningsregulering, en metode som er brukt gjennom hele den norske petroleumshistorien og som har som mål å tøyle bransjen og sikre staten inntekter for sine ressurser, og som kan kombineres med en av prisingsreglene.
I kapittel 3 kommer jeg til det europeiske gassmarkedet og bakgrunnen for gassdirektivet. Jeg presenterer først den europeiske gasshistorien slik den har fortonet seg rent konkret fra utviklingen med Italia på 50-tallet, via Groningen-feltet i Nederland på 60-tallet og den norske utbyggingen på 70-tallet og frem til i dag med integrert infrastruktur fra Nord-Afrika, via Storbritannia og Nordsjøen til Russland og Sibir. I det neste avsnittet går jeg bak de faktiske hendelsene og skriver om den politiske prosessen og maktkampen i etableringen av et felles energimarked. Jeg forklarer prosessen fra Romatraktaten i 1957, via ulike reguleringer og tilpasninger til den politiske prosessen med å komme opp med et felles direktiv for det indre gassmarkedet. Jeg kommer inn på den motstand som kom fra medlemslandene og ikke minst industrien, og hvordan man til slutt lot EUs prinsipper om frihandel og markedsøkonomi få dominere også i energimarkedene. Gassdirektivet blir i neste avsnitt presentert og forklart og viktige punkter og prinsipper blir gjennomgått. Særlig er det prinsippet om tredjepartsadgang til rørledningsnettet og opphevingen av de langsiktige take-or-pay kontraktene som ble hovedkontroversene i direktivet. Jeg ser videre på prosessen de siste årene med implementeringen av det nye regelverket i medlemslandene og de konsekvensene det har fått og kan få for markedsstrukturen. Hovedbekymringen fra motstandernes side har vært at man vil få et økt tilbud og prisfall på gass, noe som vil medføre økt usikkerhet og risiko for produsenter og transportører, og at man dermed vil få reduserte investeringer i nye felt og rørledninger og i siste instans redusert tilbud og økte priser.
I kapittel 4 kommer jeg kort inn på noen aktuelle perspektiver på Norges rolle i det europeiske gassmarkedet, og den situasjonen vi er i som produsent, EØS-medlem og handelspartner med EU sammenlignet med vår største konkurrent Russland som ikke må forholde seg til EUs direktiver på samme måte. Jeg kommer først inn på handelssituasjonen og strategien overfor EU med skatt som et sentralt virkemiddel i konkurransen. Så vies det et avsnitt til Norges forhold til Russland og konkurransen i eksportmarkedet: Etter den kalde krigen har forsyningssikkerhet vært et spørsmål som har kommet mer i bakgrunnen til fordel for strategiske og forretningsmessige avveininger. Denne endringen i fokus problematiseres noe, og mulige fremtidige utviklingsscenarier for russisk gass skisseres. Etter dette ses det på miljøperspektivet i gassnæringen og dets betydning for gassens fremtidige posisjon. Særlig interessant er det at implementering av Kyoto-protokollen sannsynligvis vil gjøre gass mer konkurransedyktig i forhold til kull fordi man vil måtte innføre mye høyere CO2-avgift på kullkraft enn på gass. Til slutt i dette kapittelet skriver jeg et lite avsnitt om en mulig fremtidig markedsstruktur som går i retning av et spotmarked med økt grad av kortsiktighet og prisvolatilitet.
I kapittel 5 foretar jeg en oppsummering av noen viktige punkter i oppgaven idet fremtidsperspektivet er i fokus. I forhold til Norge som gassnasjon, med store interesser i den fremtidige utviklingen, må vi erkjenne at det europeiske gassmarkedet er et marked med mange usikre elementer som i stor grad bestemmes utenfor vår rekkevidde. Samtidig er det viktig å ikke glemme vår forhandlingsstyrke som gasseksportør, da det er vi som sitter på store deler av gassen. | nor |