| dc.description.abstract | Fordelingen av inntekten i Norge har endret seg gjennom historien. Det er flere faktorer som har blitt trukket frem som årsaker til utviklingen i fordelingen av inntekten, hvorav de hyppigste nevnte er økonomisk vekst og industrialisering. Industrialiseringen bidro til overgangen fra et jordbrukssamfunn over til et industrisamfunn, der både lønns- og arbeidsforholdene var bedre og mer stabile. En av de mest siterte på dette området er Simon Kuznets og hans hypotese om en omvendt U-kuve, også kalt Kuznets-kurven. Kort sagt beskriver kurven økonomisk ulikhet som en funksjon av det generelle velstandsnivået i samfunnet.
Denne oppgaven tar for seg utviklingen i inntektsulikheten i Norge fra slutten av 1800-tallet og frem til 2010. Samtidig med å se på utviklingen i hele landet, skilles det mellom utviklingen i byene og i bygdene. Oppgaven muliggjør å se de store linjene i fordelingen av inntekt, i tillegg til å kunne se sammenhenger med andre utviklingsforløp. Derfor drøftes også befolkningsutviklingen, nærings- og sysselsettingsstrukturen og den økonomiske veksten i landet, da de vil kunne påvirke inntektsfordelingen.
Resultatene i oppgaven baserer seg på inntektsdata fra skattestatistikken. Det estimeres tre forskjellige ulikhetsmål (Bonferroni, Gini og C3) på bakgrunn av «den skalerte betingete forventningskurven». Disse tre ulikhetsmålene vektlegger endringer i henholdsvis den nedre, sentrale og øvre delen av fordelingen, slik at de til sammen vil gi en god beskrivelse av inntektsulikheten. Estimeringen er utført ved hjelp av statistiske verktøy som Excel, Stata og SAS. Frem til og med 1966 benyttes tabulerte inntektsdata, mens fra og med 1967 benyttes elektronisk tilgjengelig mikrodata. Inntektsbegrepet er antatt inntekt frem til og med 1966, og alminnelig inntekt fra og med 1967.
En viktig årsak til befolkningsutviklingen, nærings- og sysselsettingsutviklingen, den økonomiske veksten, og med dette endringer i fordelingen av inntekt, er industrialiseringen. Primærnæringenes andel av den total sysselsettingen sank, mens andelen i sekundær- og tertiærnæringene steg. Landets befolkning ble stadig større og flere flyttet inn til byene. Samtidig med dette hadde den økonomiske veksten begynt å skyte fart. Hovedresultatet for hele landet sett under ett har vært en nedgang i inntektsulikheten fra 1894 til 1991. I samme periode har det vært spesielt to store svingninger i ulikheten: første verdenskrig, der ulikheten først økte for så å avta mot 1920, og krisetider med stigende ulikhet i 1920- og 1930-årene, hovedsakelig på grunn av den høye arbeidsledigheten. I etterkrigstiden var årsaken blant annet oppbyggingen av en velferdsstat, med fokus på arbeid til alle og jevn fordeling av samfunnets inntekt. Dette er faktorer som også Kuznets brukte som begrunnelsen for nedsiden av sin omvendte U-kurve. Lavinntektsgruppene i samfunnet fikk større innflytelse og mer politisk makt, og de satte fokus på jevnere fordeling av inntekten. Fra 1991, da inntektsulikheten begynte å vise tegn til å stige, og frem til 2005 har C3 økt med 47 %, Gini med 35 % og Bonferroni med 18 %. Dette forteller at det skjedde størst endringer i den øverste delen av inntektsfordelingen. De «rikeste» fikk det relativt sett best og derfor økte C3 med størst prosent. Hovedårsaken til denne økningen var innføringen av skattereformen i 1992 med bredere skattebase samt reduksjon i skatt på utbytte. De senere årene har inntektsulikheten falt litt.
By og bygd viser ganske ulik utvikling frem til 1940. Mens inntektsulikheten frem til 1914 sank i byene, så steg den i bygdene. Næringsgrunnlaget var nokså forskjellig i by og bygd, slik at konjunktursvingninger i en sektor kan ha påvirket de to områdene ulikt. Fra 1967 og frem til 1991 viser by og bygd en tilnærmet identisk utvikling. Fra 1991 økte ulikheten både i by og bygd, men økningen var større for byene enn for bygdene. | nor |