Abstract
Flere land har i de siste årene opplevd at deres styringsrenter har blitt satt ned til et nullnivå. Konsekvensene er at landene er i en økonomisk tilbakegang hvor de ikke klarer å øke produksjonen ved å senke renten ytterligere. Dette er hva som menes med en likviditetsfelle i nyere teori. Dermed må man bruke penge- og finanspolitikken på en annen måte enn tidligere.
Denne oppgaven går ut på å undersøke likviditetsfellen ut fra standard makroøkonomisk teori, og hvordan finans- og pengepolitikken fungerer i slike situasjoner. Dette blir undersøkt både ut i fra teoretiske modeller og ut i fra virkelige politiske operasjoner.
Jeg undersøker hvilke alternativer styresmaktene har når det gjelder finanspolitikk og pengepolitikk. Jeg starter med å se på hvordan pengepolitikken i USA faktisk har blitt ført etter at de nådde nullrentenivået i 2008. Siden da har styresmaktene måttet bruke alternative virkemidler for å fremme etterspørselen for å få fart på produksjonen. Dette har blant annet blitt gjort med kvantitative lettelser. Det vil si at sentralbanken øker pengemengden gjennom åpne markedsoperasjoner. I tillegg har sentralbanken også forsøkt å påvirke forventningene til aktørene. Dette har de gjort ved å innføre et langsiktig inflasjonsmål på 2 % og ved å love å holde renten lav i flere kvartaler fremover.
For å vise hvordan finanspolitikken fungerer i litteraturen, har jeg sett på ulike studier hvor det har blitt brukt ekspansiv finanspolitikk i forskjellige keynesianske modeller under en likviditetsfelle. Studiene jeg ser på er også her basert på USAs økonomiske situasjon, og gir svært ulike konklusjoner. Det viser seg at ny-keynesianske modeller spår en svakere reaksjon enn keynesianske modeller når en ser på ekspansiv finanspolitikk.
Videre ser jeg på hvordan penge- og finanspolitikken fungerer ut i fra økonomisk teori når renten er null. Modellene sier da at alle ønsker å være så likvide som mulig fordi avkastningen av å holde kontanter er høyere enn avkastningen av å holde verdipapirer. Her har jeg tatt utgangspunkt i den kjente IS-LM modellen og den ny-keynesianske modellen. Innenfor IS-LM modeller står vi igjen med finanspolitikken som eneste alternativ når den nominelle renten er ved null-grensen. Ny-keynesianske modeller introduserer markedsimperfeksjoner og forventningskanalen som er mer virkelighetsnære atferdsmodeller. I disse modellene kan man bruke både finanspolitikken og pengepolitikken til å komme ut av likviditetsfellen.
Jeg vil i oppgaven bruke Keynes kjente bok, «General Theory», til å besvare spørsmålet: «Hva mente Keynes egentlig?».
Avslutningsvis sammenligner jeg de tre modellene som presenteres i oppgaven. Dette gjelder IS-LM modellen, den ny-keynesianske modellen og en modell fra egen tolkning av Keynes. Funnene viser at Keynes mente forventningene spilte en stor rolle for hvordan økonomien utartet seg. Det finnes forskjellige motiver for å holde likviditet, og gjennom det han kalte for spekulasjonsmotivet kunne det oppstå forventningsvridninger til renten. Disse forventningsvridningene kan skape større etterspørsel etter kontanter. Om sentralbanken ikke klarer møte denne pengeetterspørselen, og av den grunn ikke klarer å endre renten, kan vi si at vi er i en likviditetsfelle. Dermed kan man si at man ikke nødvendigvis trenger å være i en likviditetsfelle når renten er null, men også når forventingene til den fremtidige renten endrer seg. Denne type likviditetsfelle blir vist i både IS-LM modellen og den ny-keynesianske modellen.