Abstract
Problemstillinga for oppgåva er å vurdere korleis den norske marknaden med beskytta nemning (BB) fungerer per dags dato. Følgjande hypotesar byggjer opp om problemstillinga:
1) Dei fleste konsumentar oppfattar norsk mat som såpass homogen at dei har vanskeleg for å skilje mellom ulike kvalitetar.
2) Norske konsumentar ser ingen nytteverdi av å betale meir for eit BB-produkt enn for ei tilsvarande norsk-produsert vare utan denne nemninga.
3) Produsentar vil over tid kunne lukkast med å informere konsumenten om dei spesielle eigenskapane til produkta.
4) Norske matvareprodusentar forventar ikkje auka profitt ved å ta i bruk BB-merket.
For å svare på dette har eg teke i bruk økonomisk teori, tidlegare undersøkingar og data på pris og volum for utvalde produkt. Data består hovudsakleg av veiledande utpris og volum for utvalde produkt frå NorgesGruppen. I tillegg har eg fått pris- og voluminformasjon frå nokre produsentar av BB-produkt. Tidlegare undersøkingar er blant anna utført av Truefood (Traditional United Europe food), eit internasjonalt forskningsprosjekt om tradisjonell mat i Europa, der Nofima var delaktige. Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) har gjennomført eit arbeid som går på kartlegging av norske konsumentar si forståing av lokal mat. Vidare er det blitt utført ulike typar marknadsundersøkingar for Matmerk og for Landbruks- og matdepartementet. Desse undersøkingane legg grunnlaget for mi analyse rundt konsumentar si oppfatning av merkeordninga. Den økonomiske teorien omfattar teori om asymmetrisk informasjon, produktdifferensiering, kollektiv handling, samt usikkerheit og risiko. Dette er teoriar som vil vere med på å byggje opp under korleis marknaden fungerer.
BB er i hovudsak eit geografisk kjenneteikn og dermed ein immateriell rettigheit. Berre produsentar som har den lovfesta retten til å verne produktet kan ta i bruk BB-merket. Merket skal signalisere det geografiske opphavet eller den tradisjonsrike produksjonsmetoden til matvara, og på den måten gje konsumenten auka informasjon om produktet. I tillegg vil retten til å bruke merket kunne sikre dei opphavlege produsentane og regionen produktet stammar frå, dei økonomiske verdiane knytt til produktet. Dette blir oppfylt ved å hindre etterlikningar å få innpass på marknaden. Desse eigenskapane gjenspeilar i hovudsak formåla med ordninga i Noreg; verdiskaping og omsyn til forbrukarane.
Området står høgt på agendaen internasjonalt, blant anna gjennom TRIPS-avtala – ei WTO-avtale for handelsrelaterte aspekt kring immaterielle rettigheiter. I EU, spesielt i Sør-Europa, har geografiske opphavsmerkingar lange tradisjonar. Velkjente produkt som Roquefort-osten frå Frankrike og Parmaskinka frå Italia har tek i bruk ei slik nemning, nettopp for å verne om produktnamnet og hindre etterlikningar. I Noreg er ordninga forholdsvis ny og utan særlige tradisjonar. Fjellmandel frå Oppdal og Økologisk tjukkmjølk frå Røros er eksempel på norske produkt som har rett til å bruke denne nemninga.
Den empiriske delen av litteraturen om BB-produkt er gjerne arbeid som avdekker betalingsvilja for slike produkt og i kva grad desse produkt oppnår ein meirpris. I tillegg finst det arbeid som evaluerer geografiske kjenneteikn og opphavsmerking som ein utviklingsstrategi. Ein gjennomgong av litteraturen tyder på at betalingsvilja for geografisk merka produkt varierer mellom produkt og frå studie til studie. I tillegg kan BB-ordninga vere eit godt virkemiddel for utvikling av distriktsområder og utviklingsland.
I den første delen av analysen blir det sett på seks utvalde BB-produkt, og føreteke ei samanlikning av desse opp mot konvensjonelle produkt. Prisdata viser at produkta som bruker merket i praksis, har ein høgare pris på marknaden enn nære substitutt som ikkje har denne nemninga. Samtidig er det usikkert om denne høge prisen faktisk går til produsentane sjølv eller blir til på vegen frå produsent til konsument.
Tidlegare undersøkingar, presentert i andre del av analysen, seier samla sett at det generelt er liten kunnskap rundt beskytta nemningar hos norske konsumentar. Dette tyder på at det ikkje er symmetrisk informasjon mellom produsent og konsument. Dermed er det ikkje gitt at forbrukarane oppfattar produkt med beskytta nemning som differensierte frå andre produkt.
Den norske marknaden for produkt med beskytta nemning svært samansett. Den består av både spesielle og meir vanlege produkt, produkt som blir produsert av store samvirke og produkt som blir produsert av lokale, små produsentsamanslutningar. Generelt ser det ut til at produkt produsert av små produsentar, med lite volum og eigenskapar som tydeleg skil dei frå konvensjonelle produkt er dei med størst suksess, målt i størrelsen på meirpris.
Samla sett er det lite som tyder på at dei to formåla for ordninga i Noreg er oppnådde til det fulle.