| dc.description.abstract | Siden presset mot norske kroner høsten 1998, har det vært en omfattende debatt om innretningen av pengepolitikken i Norge. Den operative gjennomføringen av pengepolitikken er i denne perioden lagt om fra et eksplisitt mål om stabil valutakurs til et inflasjonsmål, formelt ved en ny forskrift for pengepolitikken fastsatt i forbindelse med Stortingsmelding 29 (2000-2001) i mars 2001. De formelle og reelle endringene i den operative gjennomføringen har imidlertid ikke stilnet debatten. Gjennom 2002 ble Norges Bank kraftig kritisert for gjennomføringen av pengepolitikken, da mange mente at banken la for liten vekt på utviklingen i kronekursen. I første halvår 2003 ser vi de monetære konsekvensene av den stramme pengepolitikken året før, med en prisvekst langt under målsonen til Norges Bank. I kapittel 2 gjøres det kort rede for penge- og valutapolitisk utvikling i Norge siden opprettelsen av Norges Bank i 1816. Hovedfokus i dette avsnittet er rettet mot de siste årene.
Omleggingen av pengepolitikken de siste årene vil antagelig bidra til større ustabilitet i valutakursen. Kortsiktige fluktuasjoner i valutakursen, uten realøkonomisk fundament, må anses å være en relativt stor ulempe for et land hvor utenriksøkonomien utgjør en stor andel av verdiskapningen. Samtidig med større ustabilitet i kronekursen har 12 av landene i EU dannet den Økonomiske og Monetære Union ØMU. Innføringen av euro innebærer at disse 12 landene har helt faste valutakurser i forhold til sine unionspartnere.
Det er en rekke fordeler og ulemper knyttet til felles valuta. I kapittel 3 referer jeg til noe av teorien om optimale valutaområder, som bl.a. knytter seg til felles konjunkturer, felles faktormarkeder (særlig arbeidsmarked), grad av åpenhet og næringslivets diversifisering. Enkelte forsøk på å konkret vurdere ulike lands egnethet for et valutaområde gjennomgås. I tillegg gjennomgås noen forskningsresultater om følgene av en fellesvaluta.
Flere norske økonomer har tatt til orde for at Norge også burde knytte seg til eurosamarbeidet. Mange synes imidlertid å mene at Norge burde stå utenfor. Dette synspunktet begrunnes ofte med at norsk økonomi, og særlig norsk eksport, er mer råvareorientert enn hva den er for de fleste andre europeiske land. Norske konjunkturer antas derfor å systematisk forløpe forskjellig fra europeiske, og dermed vil ikke den pengepolitikken som fastsettes i ØMU passe for Norge. Bakgrunnen for denne oppgaven var en følelse av at påstanden om at norske konjunkturer forløper ulikt de europeiske var relativt dårlig dokumentert, og til dels bygget på gamle resultater. Jeg ville derfor undersøke om hvorvidt dette synes stemmer overens med nye data. Problemstillingen er: Er konjunkturene i norsk økonomi i systematisk utakt med EU-landenes?
Det er på sin plass å understreke at jeg ikke søker å drøfte utfyllende Norges fordeler og ulemper med et medlemskap i ØMU. Formålet med den empiriske undersøkelsen er å undersøke samvariasjonen mellom norske og europeiske konjunkturer.
I kapittel 4 presenteres metoden som er brukt for å måle samvariasjonen, og resultatene som er oppnådd her. Målt ved OECDs konkurranseevnevekter er Sverige, Storbritannia og Danmark Norges henholdsvis viktigste, tredje viktigste og fjerde viktigste handelspartner, og er alle medlemmer av EU uten å være medlem av ØMU. Det virker nå (juli 2003) høyst usikkert om disse tre landene vil være medlem av ØMU innen overskuelig framtid, og jeg har derfor sammenlignet norske konjunkturer med konjunkturene i både EU og ØMU. Konjunkturindikatorene som er målt er bruttonasjonalprodukt (for Norge: både totalt og for fastlandet), innenlandsk etterspørsel, arbeidsledighet og sysselsetting.
Konjunkturer er definert som avvik fra trend. Trenden er for alle indikatorene utenom arbeidsledighet beregnet ved å ta utgangspunkt i en indeks hvor 1960=100. For å linearisere indeksen er logaritmen beregnet, og til denne logaritmen er trenden beregnet med det såkalte Hodrick-Prescott-filteret. I dette filteret velger brukeren selv verdien av parameteren lambda, som angir hvor glatt trenden skal være. For å oppnå mest mulig robuste resultater har jeg beregnet konjunkturene med fire ulike verdier av lambda. Et poeng som illustreres er at valg av lambda-verdi kan påvirke resultatene som oppnås ved bruk av dette filteret. At ulike forutsetninger om utviklingen i årene fremover også kan ha betydning for synet på dagens konjunktursituasjon, illustreres også.
For å undersøke om det har vært en utvikling i samvariasjonen mellom norske og europeiske konjunkturer, er perioden delt i fire underperioder. Med bakgrunn i formelle endringer for pengepolitikken er skilleårene satt til 1972, 1978 og 1992. Som mål på samvariasjon er det beregnet korrelasjonskoeffisienter og Aoki-koeffisienter mellom avvikene fra trend for Norge og Europa. Aoki-koeffisienten er en funksjon av korrelasjonskoeffisienten og forholdet mellom styrken i konjunkturutslaget i Norge respektive Europa.
Resultatene viser at norske og europeiske konjunkturer beveget seg i økende utakt fra 1960 til tidlig på 1990-tallet. At utakten var tilstedet også på 1960-tallet tyder på at årsaken ikke utelukkende kan knyttes til den norske oljesektoren. Mer inngående studier tyder imidlertid på at utakten på 1970-tallet i hovedsak skyldes økt bruk av penger over offentlige budsjetter i Norge, noe som kan knyttes til forventninger om store inntekter fra oljesektoren. På 1980-tallet ble norsk økonomi rammet av to kraftige sjokk: dereguleringen av kredittmarkedet og utviklingen i oljeinvesteringene. Det førstnevnte var om lag dobbelt så kraftig som det sistnevnte. På 1990-tallet har norske konjunkturer beveget seg om lag i takt med konjunkturene i EU. Korrelasjonen mellom Norge og EU er i denne perioden betydelig bedre enn mellom Norge og ØMU, men også mellom Norge og ØMU er korrelasjonen i den siste perioden langt bedre enn i de tidligere periodene.
Resultatene tyder på at synspunktet om at norske konjunkturer er i utakt med de europeiske bør nyanseres. En relativt godt sammenfallende utvikling i Norge og Europa de siste 10 årene antyder at divergensen som vi opplevde tidligere ikke er naturgitt. Nærmere undersøkelser viser at den snarere skyldes politiske valg, særlig i Norge. Argumentet om at Norge ikke bør tiltre ØMU pga. konjunkturutviklingen i Norge og Europa er med dette svekket.
HP-filtreringen er gjort med programmet PcGive 10.0, mens korrelasjons- og Aokikoeffisientene er beregnet med Microsoft Excel 2002. | nor |