Sparing eller skatt? -En analyse av skatteelementet i innbetalingene til folketrygdens alderspensjon

Abstract

Skatter er ensidige ytelser fordi det ikke er noen direkte sammenheng mellom det en skatteyter betaler inn til statskassen og det vedkommende får igjen fra det offentlige i form av fellesgoder og velferdsgoder. I dagens skattesystem har vi en trygdeavgift som går til å dekke alle folketrygdens formål. Den delen av trygdeavgiften som dekker utgifter til helse er en skatt. Derimot, er den delen som dekker pensjon ikke en ensidig ytelse fordi det er en viss sammenheng mellom størrelsen på innbetalingene gjennom et individs livsløp og størrelsen på utbetalingene fra folketrygdens alderspensjon som pensjonist. Derfor bør denne delen av innbetalingen ikke bli sett på som skatt, men som sparing til egen alderdom.

Hensikten med denne oppgaven er å belyse ulike faktorer som kan føre til at innbetalingene til folketrygdens alderspensjon oppfattes som skatt og ikke som sparing til egen alderdom, og videre se på hvilke tiltak en kan innføre for å minske skatteelementet. Skatteelementet i innbetalingene til folketrygdens alderspensjon er problematisk fordi det kan ha vridende effekter på arbeidstilbudet. Dette fører til et effektivitetstap i økonomien. Det er derfor viktig å se på hvilke endringer en kan gjøre i dagens obligatoriske pensjonssystem for å minske skatteelementet i innbetalingene til folketrygdens alderspensjon, uten at dette påvirker folketrygdens andre formål.

Oppgaven vil i hovedsak se på fire aspekter som kan føre til at innbetalingene til folketrygdens alderspensjon oppfattes som skatt og ikke som sparing til egen alderdom. En svak sammenheng mellom innbetalinger og utbetalinger på marginen kan føre til at det subjektive skatteelementet ved innbetalingene er høyt. I den tidligere opptjeningsmodellen i folketrygden var det en svak sammenheng mellom innbetalinger og utbetalinger på marginen for enkelte år, fordi det var et tak på 40 års opptjeningstid der de 20 beste årene med inntekt ble brukt som et beregningsgrunnlag for pensjonsopptjeningen.

Skattesystemet har ingen egen øremerket pensjonspremie. Sparing til pensjonsalder skjer gjennom arbeidsgiveravgiften som den enkelte arbeidsgiver betaler for sine ansatte og trygdeavgiften den enkelte betaler inn selv til folketrygden. Denne trygdeavgiften skal dekke alle folketrygdens formål. Det er derfor vanskelig for individer å se sammenhengen mellom hva de betaler inn til systemet, og hva de sparer opp i pensjon. Dette kan også føre til at det subjektive skatteelementet ved innbetalingene er høyere enn hva det reelt sett burde være.

De allerede opptjente pensjonsrettighetene blir i dag oppjustert med den generelle lønnsveksten (G- regulering). Hvis internavkastning i pensjonssystemet er lavere enn hva den enkelte kunne fått i et privat sparemarked er en del av innbetalingene en implisitt skatt fordi det ikke er en fullstendig aktuarisk sammenheng mellom innbetalingene og utbetalingene. Lavere internavkastning i pensjonssystemet enn ellers i markedet fører til at den implisitte skatten er avtagende over et individs livsløp fordi den enkelte diskonterer fremtidige utbetalinger med en lavere diskonteringsfaktor desto lenger frem i tid det er til utbetalingene finner sted. Den implisitte skatten avtar gjennom livsløpet fordi avstanden i tid mellom innbetalinger og utbetalinger reduseres med alder. Individer som ikke er kredittrasjonerte diskonterer fremtidige utbetalinger med markedsrenta. Hvis individer står ovenfor kredittrasjonering vil de diskonterer fremtidige utbetalinger fra folketrygden med noe som er høyere enn markedsrenta fordi de ikke er optimalt tilpasset. Derfor vil den implisitte skatten være høyere for kredittrasjonerte individer.

Denne oppgaven vil derfor undersøke om tidsprofilen av de implisitte skattene i det norske pensjonssystemet er optimale over et livsløp og om det er eventuelle endringer en kan gjøre med innbetalingsstrukturen som vil minske de implisitte skattene. Oppgaven vil se på om en aldersdifferensiert pensjonspremie, der individer blir fritatt fra innbetalinger til det offentlige pensjonssystemet tidlig i livet, kan være velferdsforbedrende. Dette blir gjort ved å programmere en livsløpsmodell som blir brukt som et analytisk rammeverk. Oppgaven argumenterer for at en aldersdifferensiert pensjonspremie er velferdsforbedrende fordi de gjennomsnittlige implisitte skattene blir lavere over et individs livsløp, og dermed minskes også vridningene. Når individer blir fritatt fra innbetalinger til det offentlige pensjonssystemet tidlig i livsløpet vil utålmodige individer, som har en avtagende optimal konsumprofil over livsløpet, kunne realisere denne i større grad. Oppgaven viser derfor at en aldersdifferensiert pensjonspremie vil redusere gjeldsbyrden til den enkelte betraktelig. Dette vil redusere problemene med kredittrasjonering, og minske rentekostnadene individene står ovenfor. Likevel er en innføring av aldersdifferensiert pensjonspremie vanskelig fordi en møter på problemer i overgangsfasen, og videre er det vanskelig å differensiere etter både alder og stigning i inntektsprofil over et individs livsløp.