| dc.description.abstract | Denne oppgaven ser nærmere på den pågående debatten om elektrifisering av sokkelen som klimatiltak. Ut fra et samfunnsøkonomisk synspunkt synes dette ikke å være et godt virkemiddel i bekjempelsen av global oppvarming. Siden petroleumssektoren er kvotepliktig, vil utslippsreduksjoner i denne næringen kun føre til at utslippene flyttes til en annen kvotepliktig virksomhet innenfor kvotesystemet, med mindre utslippstillatelsene som frigjøres slettes. CO2-utslipp er et globalt problem. Et tonn CO2 tilført atmosfæren er et tonn CO2, uavhengig av hvor utslippskilden er lokalisert. Dersom tiltakskostnaden er høyere enn alternativkostnaden (det vil si karbonprisen), er tiltaket heller ikke kostnadseffektivt. De kostnadseffektive klimatiltakene er i teorien avgifter og kvotesystemet. Aktører foretar utslippsreduksjoner på eget initiativ dersom tiltakskostnaden er lavere enn karbonprisen.
Elektrifiseringen fremstår som et av de viktigste tiltakene i norsk klimapolitikk, og det bejubles blant annet av miljøbevegelsen, samt av flertallet på Stortinget. Hvorfor er det slik? Er det andre faktorer enn kostnadseffektivitet man burde ta hensyn til når klimapolitikk skal utformes, og i så fall hvilke? Det er disse spørsmålene denne oppgaven forsøker å besvare, og for å besvare dem, er metoden intervju valgt.
Oppgaven fremlegger hovedargumentene både for og mot elektrifisering. Informantene gjenspeiler debatten ved å representere motstand mot, skepsis til, positiv innstilling til, og entusiasme for tiltaket. Motstanderne mener tiltaket ikke skal iverksettes, fordi det har svært høye kostnadsanslag og ikke medfører globale utslippsreduksjoner. Skeptikerne bruker samme argumentasjon, men har større tro på forbildeeffekten. Med forbildeeffekt menes at andre vil følge etter og/eller at det vil bli lettere for EUs politikere å stramme inn kvotemarkedet når foregangslandene kan vise til faktiske utslippsreduksjoner nasjonalt. Motargumentet er at forbildeeffekten motvirkes av at insentiv til å foreta seg noe reduseres dersom noen andre tar ansvaret. De som stiller seg positive til elektrifisering har tro på forbildeeffekten og mener tiltaket er nødvendig for at vi skal kunne nå de nasjonale klimamålene, selv om de er innforståtte med motargumentene. Entusiastene mener kostnadsanslagene er for høye, og at elektrifisering er å regne som et godt energieffektiviseringstiltak, hvor de viser til at elektrifiseringsprosjekter realiseres av lønnsomhetsgrunner i dag.
Norge har undertegnet Kyoto-protokollen, hvor det slås fast at i-landene må foreta utslippskutt hjemme. At Norge skal være et foregangsland er et av hovedprinsippene i norsk klimapolitikk. Det følger av klimaforliket at Norge skal ha en ambisiøs klimapolitikk, blant annet at 15-17 millioner tonn norske CO2-utslipp skal reduseres innen 2020. Et ekspertpanel kalt Klimakur 2020 har vurdert ulike tiltaks potensial til utslippskutt nasjonalt, og har kommet frem til at virkemidler under et kostnadstak på 1100 kroner per tonn må gjennomføres dersom vi skal nå klimamålene. Tiltakskostnaden for elektrifisering har et spenn på mellom 400 og 4000 kroner per tonn CO2. CO2-avgiften er i dag mellom på 93-266 kroner per tonn, avhengig av om det er gass, olje eller kondensat som utvinnes. Forventet kvotepris for 2020 er rundt 350 kroner. CO2-avgiften må derfor økes betraktelig dersom elektrifisering av en tilstrekkelig stor andel av sokkelen skal iverksettes på oljeselskapenes eget initiativ.
Den samfunnsøkonomisk lønnsomme karbonprisen er lik for alle aktører. Med alle aktører menes alle utslippsgenererende virksomheter i alle land. Siden aktørene har ulike marginalkostnader knyttet til rensing, vil dette ha negative fordelingsvirkninger. Økonomenes løsning på dette er sidebetalinger.
I dag har vi en situasjon hvor ikke alle virksomheter i alle land er underlagt kvotesystemet eller møter en CO2-avgift. Innføres en særavgift for en sektor innenfor et land, kan dette medføre at bedriftene flytter til land hvor de ikke trenger å forholde seg til en slik avgift. Særtiltak innenfor kvotepliktig sektor medfører lavere kvotepris og at utslippene flyttes.
Skal man nå nasjonale klimamål kostnadseffektivt, må man få til internasjonale avtaler slik at all utslippsgenererende virksomhet i alle land møter den samme karbonprisen. Dersom Norge trekker seg ut av kvotesystemet og innfører et særnorsk kvotesystem eller lik CO2-avgift for alle virksomheter i Norge, kan vi få karbonlekkasje fra konkurranseutsatt sektor, og økte produktpriser eller nedleggelser i skjermet sektor. Særtiltak vil føre til nasjonale utslippskutt, men ikke nødvendigvis globale. Skal vi, i tillegg til å oppfylle kravet om kostnadseffektivitet, få til globale utslippsreduksjoner, kan vi bidra til utslippsreduksjoner i land utenfor kvotesystemet, eksempelvis skogbevaring, eller slette utslippstillatelsene som frigjøres gjennom dobbel virkemiddelbruk. I dag er imidlertid karbonprisen så lav at vi ikke har kostnadseffektive virkemidler nok til at vi når det nasjonale klimamålet ved iverksetting av kun disse. Skal elektrifisering være et kostnadseffektivt virkemiddel, må karbonprisen opp på nivå med tiltakskostnaden. Skal elektrifisering i tillegg bidra til globale utslippsreduksjoner, må utslippstillatelsene som frigjøres gjennom elektrifisering slettes. | nor |