Langsiktige kontrakter : En teoretisk analyse av kontrakter i det europeiske naturgassmarkedet

Abstract

Det kontinentaleuropeiske naturgassmarkedet har historisk vært dominert av langsiktige handelskontrakter mellom produsenter og kjøpere. Bakgrunnen for dette er de til dels store og irreversible relasjonsspesifikke investeringene som må gjøres både på produksjons- og transportsiden og på distribusjonssiden i markedet. De siste tiårene har det imidlertid skjedd endringer i naturgassindustrien og i generelle markedsforhold på det europeiske kontinentet. Blant annet knytter disse endringene seg til liberaliseringsprosesser i EU, ny teknologi og økt etterspørsel som følge av nye klimahensyn. Denne utviklingen kan lede frem til et naturgassmarked som ligner mer på det nordamerikanske eller det britiske hvor naturgass handles i spotmarkeder og prisen bestemmes av kortsiktig tilbud og etterspørsel.

Spørsmålet jeg stiller i denne oppgaven er om langsiktige handelskontrakter fortsatt kan gi en bedre samfunnsøkonomisk løsning enn handel i et spotmarked for de involverte partene i et gassmarked, og under hvilke forutsetninger dette i så fall vil gjelde. På grunn av de store verdiene som kan knyttes til naturressurser – for eksempel naturgass – er ikke måten handelen med dem organiseres på uten betydning. Det er viktig at investeringene i slike markeder er samfunnsøkonomisk effektive, slik at ressursene utnyttes på en god måte.

For å belyse denne problemstillingen utleder jeg en modell for naturgasshandel mellom en produsent og en distributør av naturgass. Jeg tar for meg én situasjon hvor de to aktørene handler med hverandre i et spotmarked, og en annen hvor de inngår en langsiktig handelskontrakt. Siden modellen bare består av to aktører, blir partene enige ved Nash forhandlingsløsning i begge situasjoner. Modellen viser at hvis partene må gjøre store investeringer før de handler med hverandre, vil kortsiktig, markedsbasert handel i et spotmarked føre til underinvesteringer. Dette kommer av at produsenten på sin side vet at han ved å investere mer svekker sin egen forhandlingsposisjon og dermed er nødt til å ta en lavere pris per enhet gass. På samme måte vil distributøren ta hensyn til at han må betale en høyere pris hvis han investerer mye i distribusjonskapasitet – selv om denne ekstra kapasiteten gjør at han kan unytte hver enhet gass på en bedre måte. Ved å inngå en langsiktig kontrakt vil produsenten og distributøren få en forsikring om at de mottar hele avkastningen av investeringene sine. Dette vil føre til at investeringene som blir gjort i forkant av handelen er optimale.

Så lenge investeringene fortsetter å være i hvert fall delvis relasjonsspesifikke, viser naturgassmodellen at en endring i markedsforhold ikke nødvendigvis vil gjøre langsiktige kontrakter mindre hensiktsmessige. Hvis utviklingen i markedsforholdene er forventet av aktørene, er det mulig å ta hensyn til disse i kontraktbetingelsene. Langsiktige kontrakter vil da fortsatt lede til optimale investeringer og et høyere felles overskudd enn handel i et spotmarked. Hvis aktørene ikke har korrekte forventninger når de gjør sine investeringer, kan det imidlertid vise seg at langsiktige kontrakter er en dårlig løsning for én av partene. Denne parten, som kan være både produsenten og distributøren, risikerer å tape mye. Han kan da angre på at han skrev under på den langsiktige kontrakten og vil ønske en reforhandling av prisen. En slik reforhandling vil innebære en omfordeling av overskuddet fra handelen, men gjør ikke noe med størrelsen på dette. I modellen vil derfor en langsiktig kontrakt gi et høyere samfunnsøkonomisk overskudd enn handel i et spotmarked – også hvis den reforhandles.

Modellen er svært enkel og utelater derfor viktige momenter ved naturgassmarkeder. Den fanger likevel opp noen relevante forhold og noen av konklusjonene kan derfor overføres til den virkelige verden. Dette gjelder hovedsakelig resultatet om at langsiktige kontrakter kan sikre at relasjonsspesifikke, irreversible investeringer er effektive. I tillegg kan også langsiktige kontrakter gi et større samfunnsøkonomisk overskudd enn spotmarkedshandel, selv om verden viser seg å bli annerledes enn partene forventet da de inngikk kontrakten. Modellen kan derfor være et utgangspunkt for diskusjoner rundt hvordan det europeiske naturgassmarkedet bør organiseres.