| dc.description.abstract | SAMMENDRAG
Fastlegeordningen ble innført i Norge 1. juni 2001. Et viktig formål med ordningen var at alle innbyggere skulle få et tilbud om en fast allmennlege. Avlønningsformen i fastlegeordningen skulle bidra til denne målsettingen.
Før fastlegeordningen ble innført, deltok fire norske kommuner i et fastlegeforsøk. Avlønningen i fastlegeforsøket var noe annerledes enn i fastlegeordningen som ble innført på landsbasis i Norge. Utenfor Norges grenser er det fastlegeordning blant annet i Danmark, Nederland og Storbritannia. Disse landene har organisert ordningen på ulike måter og har hatt ordningen siden 1940-årene.
I denne oppgaven skal jeg undersøke hvordan allmennleger påvirkes av avlønningssystemet. Yter legen et større antall tjenester pr. pasient ved et avlønningssystem enn ved et annet? Behandler legen flere pasienter ved et avlønningssystem enn et annet? Jeg skal undersøke omfanget av tjenesteytelser både teoretisk og empirisk.
Jeg starter, i kapittel 2, med å beskrive de tre avlønningssystemene som har eksistert i Norge i de senere år. Disse omfatter ordning med driftstilskudd, ordning med fastlegeforsøk i fire av Norges kommuner og fastlegeordningen på landsbasis.
Deretter vil jeg, i kapittel 3, anvende økonomisk teori for å studere legens avveining mellom inntekt og fritid i de ulike avlønningssystemene. Fra denne analysen får jeg nokså klare resultater. Legen vil etter fastlegeordningen ble innført utføre færre legetjenester pr. pasient, men behandle flere pasienter. Dette har jeg kalt hypotese 2, og denne gjelder dersom legen fritt kan velge størrelsen på pasientlisten sin.
Fra teorien kan vi også skille mellom ulike situasjoner innen fastlegeordningen. Legen kan for eksempel oppleve å ikke kunne velge antall pasienter fritt. Hvis legen må forholde seg til en øvre grense på antallet pasienter, kalles dette rasjonering. Dette kan forårsakes av liten etterspørsel rettet mot legens tjenester. Konklusjonen fra teorien viser da at legen, hvis han er rasjonert, vil yte flere tjenester pr. pasient enn en lege som ikke er rasjonert. Dette har jeg kalt hypotese 1.
Jeg skiller også mellom kommuner med god og dårlig legedekning i teorikapittelet mitt. Jeg har antatt at i kommuner med god legedekning, vil flere leger bli rasjonert. Dette er en rimelig antagelse. I de kommuner, det er lett for pasientene å komme til hos legen, vil legen kunne ha problemer med å oppnå ønsket antall med pasienter. Dermed vil leger i kommuner med god legedekning yte flere tjenester pr. pasient enn i leger i kommuner med dårlig legedekning i forbindelse med overgangen til fastlegeordningen. Dette har jeg sammenfattet i hypotese 3.
Jeg analyserer, teoretisk, overgangen fra forsøksordningen til den permanente fastlegeordningen. På grunn av forskjellen i avlønningen mellom forsøksordningen og den permantente ordningen vil legene, ved overgangen til fastlegeordningen, oppleve det som mindre ulønnsomt å yte flere tjenester pr. pasient enn før. Ved overgangen til permanent ordning vil de også redusere ønsket antall pasienter. Disse resultatene har jeg sammenfattet i hypotese 4.
Videre vil jeg foreta en empirisk analyse av virkningene av avlønning ved hjelp av data fra NSD (Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste). Jeg foretar en regresjonsanalyse på legenivå og en på kommunenivå. I analysen på legenivå bruker jeg data for alle Norges yrkesaktive allmennleger. Når jeg foretar analysen på kommunenivå vil jeg bruke aggregerte tall for nesten alle Norges kommuner. I alle mine empiriske analyser har jeg brukt programmet SPSS 11.0.
I analysen på legenivå konsentrerer jeg meg om hypotese 1, om de rasjonerte legene. I de empiriske analysene finner jeg at de rasjonerte legene yter flere tjenester pr. pasient når de blir kraftig rasjonert. Hvis legene kun er litt rasjonert, viser regresjonen at legene faktisk yter færre tjenester pr. pasient enn når de ikke er rasjonert. Dermed stemmer teorien med empirien kun for leger som er kraftig rasjonert.
I analysene på kommunenivå tar jeg for meg hypotese 2 og 3. Hypotese 2 viser seg vanskelig å teste på bakgrunn av tilgjengelig datamaterialet.
Fra empirien kan vi finne støtte i hypotese 3. Ved hjelp av regresjonsanalyse ser vi at legedekningen påvirker differansen i tjenestebruk pr. pasient positivt. Med differanse mener jeg tjenestebruk pr. pasient i 2001 (fastlegeordning) minus tjenestebruk pr. pasient i 2000 (før fastlegeordning).
Tilslutt i oppgaven samler jeg trådene fra teorien og empirien, konkluderer og problematiserer resultatene, samt kommer med kritikk av analysene. | nor |