| dc.description.abstract | Sammendrag
Etiopia er det tredje mest befolkede landet i Afrika, med en befolkning på over 67 millioner mennesker. Ved målinger som angir bruttonasjonalprodukt per capita, ender Etiopia langt nede på listene som et av verdens fattigste land. Historien til Etiopia er preget av krig og konflikter. Landet er stort og består av over 80 ulike etniske folkegrupper. Rivalisering mellom disse folkegruppene, samt med naboene ved Afrikas Horn, har ført landet ut i utallige konflikter. Etter at diktator Mengistu Haile Mariam ble styrtet av opposisjonsstyrker i 1991, innførte landet mange økonomiske reformer og tilpasninger. Under Mengistus marxistiske styresett kontrollerte staten det aller meste, og det krevde store endringer da den nye overgangsregjeringen ønsket å innføre markedsøkonomi.
Det internasjonale pengefondet er i dag involvert i mange utviklingsland med sine strukturtilpasningsprogram. Pengefondets overordnede mål er å sørge for makroøkonomisk stabilitet i verden. Det vil si å holde valutakurser stabile, samt gjøre landenes økonomi mer åpne, og slik legge et godt grunnlag for økt handel. Pengefondets målsetning er å hjelpe fattige land med kortsiktige lån, slik at landene kan rette opp sine midlertidige betalingsbalanseproblemer. Før et land er berettiget til støtte, krever pengefondet at myndighetene utarbeider dokumenter som stadfester deres mål, samt pengefondets krav for utførelsen av den økonomiske politikken. Dette går under navnet kondisjonalitet, og har vært gjenstand for massiv kritikk de siste årene.
I oppgaven har jeg tatt for meg en modell av Polak som har vært brukt av pengefondet i snart femti år. Modellen blir fremstilt og diskutert for å se om de rådene som pengefondet gir, har bedret situasjonen i Etiopia. Modellen til Polak er en dynamisk kortsikts modell, der restriktiv bruk av innenlandsk kreditt er det eneste som kan føre til en forbedret betalingsbalanse. Modellen konkluderer med at for et land som har midlertidige betalingsbalanseproblemer bør en enten devaluere, innskrenke bruken av innenlandsk kreditt eller redusere offentlig konsum. Strukturalistene er en gruppe som er svært kritiske til pengefondets strukturtilpasningsprogrammer. I oppgaven blir strukturalistenes syn sammenlignet med pengefondets monetaristiske syn. Strukturalistene mener at pengefondets krav om devaluering og restriksjoner i bruken av innenlandsk kreditt har negative konsekvenser for både tilbud og etterspørsel. Det kan i ytterste konsekvens føre til stagflasjon.
Da den nye regjeringen, under Meles Zenawis ledelse, satte i gang sine økonomiske reformer, søkte de om støtte fra pengefondet. Etiopia ble godkjent i 1992 under SAF-programmet, som er et treårig strukturtilpasningsprogram. Før programmet tok til devaluerte myndighetene den etiopiske valutaen, Birr. Pengefondet mente at dette ville gi et bedre grunnlag for å kunne gjennomføre en stabil makroøkonomisk politikk. Under SAF-programmet viste myndighetene stor vilje til å gjennomføre den nødvendige politikken. Resultatene var gode, og de møtte kravene fra pengefondet på en tilfredsstillende måte. Devalueringen medførte at importen gikk ned, siden prisene innenlands ble redusert i forhold til de utenlandske. Handelsbalansen bedret seg under hele perioden, fordi eksporten også økte. Dette medførte at reservene ble bygget opp til et nivå som tilsvarte 6,6 måneder med import. Polak konkluderer i sin modell at en permanent produksjonsøkning øker reservene, mens betalingsbalansen bedres bare midlertidig. Disse resultatene finner en igjen i Etiopia. Reservene økte, mens betalingsbalansen bedret seg det første året, før den svekket seg årene etter. Under SAF-programmet hadde Etiopia en gjennomsnittlig årlig vekst i BNP på 6,2 prosent. Et sentralt poeng i Polak-modellen er at endringen i innenlandsk kreditt må være mindre og mindre for hvert år. Under SAF viste endringen i innenlandsk en fallende tendens, selv om det steg litt for året 1993/94.
Strukturalistene derimot, argumenterer for at en devaluering og restriksjoner i bruken av kreditt, vil ha negative konsekvenser for både tilbud og etterspørsel. I et vanlig AD/AS diagram vil det medføre negative skift i både tilbud og etterspørselskurven. I verste fall vil det kunne føre til stagflasjon, men dataene for Etiopia viser ikke slike tegn. Van Wijnbergen peker på at ved slike begrensninger er det ofte investeringene som må ta den største delen av byrden. For Etiopia stemmer ikke det, da investeringene økte under hele SAF-programmet. Ut fra modellen til Polak og pengefondets krav, kan Etiopia vise til gode resultater og stor fremgang i første halvdel av nittitallet.
I 1996 ble Etiopia godkjent for et nytt treårig strukturtilpasningsprogram ESAF. Myndighetene ønsket nå å bygge videre på det gode grunnlaget som var lagt under det første programmet. Men allerede ved den første evalueringen i 1997 ble støtten suspendert. Grunnen var ifølge pengefondet at reservekravet ikke var innfridd. Mange stilte spørsmålstegn ved dette, og det førte Etiopia ut i en heftig diskusjon med pengefondet. I 1998 ble støtten gjeninnført, men bare for en kort periode. Grunnen til dette, var at Eritrea sommeren 1998 gikk til krig mot Etiopia. Krigen førte til at pengefondet på nytt suspenderte støtten. Denne konflikten i nord førte til at landets økonomi på ny fikk en skikkelig smell. Underskuddet økte kraftig som en følge av krigen. Eksporten falt, samtidig som importen økte. Det førte til at handelsbalansen ble kraftig svekket. Svekket handelsbalanse fører, i følge Polak, til reduserte reserver, noe som og var tilfelle for Etiopia. Ved utgangen av 1999/00 utgjorde reservene 2 måneder med import. Til tross for krigen og suspensjonene hadde landet en vekst i BNP, som var tilnærmet pengefondets programprognose. Den innenlandske kredittbruken var restriktiv ved starten av programmet, men eksploderte i 1999/2000 som en følge av krigen. De militære utgiftene gikk i været, på bekostning av viktige saker, som fattigdomsbekjempelse. Ved inngangen til det nye århundret, var gjelden blitt betydelig større, underskuddet på driftsbalansen større, samtidig som krigen raste for fullt i nord.
Sommeren 2000 ble det inngått våpenhvile, og senere samme år ble fredsavtalen undertegnet. Etiopia kunne igjen rette fokus mot de store og alvorlige problemene landet fremdeles står ovenfor. Pengefondet valgte på ny å støtte landet med et treårig program kalt PRGF. Programmet hadde nå endret karakter ved at landet selv fikk økt eierskap. Ulike grupper i landet ble med på utformingen av politikken, slik at pengefondet ikke lenger overstyrte alt som skjedde. Sammen med PRGF-programmet ble Etiopia innlemmet i HIPC initiativet. Det vil si at landet får slettet en del av gjelden, slik at den blir overkommelig. PRGF-programmet er ikke ferdig, men de to første årene viser positive trekk sett fra et makroøkonomisk synspunkt. For at landet skal komme opp på et nivå som er gjennomsnittet av Sub-Sahara Afrika, vil det ta mange tiår, selv med en vekst på 4 prosent i året. Da forutsettes det at de andre landene ikke har noen vekst. Det er imidlertid liten tvil om at hungersnødkatastrofer og ikke minst krigen, har ødelagt mye av det grunnlaget som ble lagt under SAF-programmet. I skrivende stund står landet overfor det som kan bli den største hungersnødkatastrofen noensinne. Mer enn 14 millioner mennesker kan bli påvirket i 2003. I tillegg er HIV/AIDS ofrene stadig flere, og sykdommen er blitt et alvorlig samfunnsproblem. Når det gjelder pengefondets rolle i Etiopia, har Etiopia klart seg bra i forhold til de mål og krav som er satt. De makroøkonomiske indikatorene som vekst i BNP, reserver og betalingsbalansen har vist gode resultater. Men vurdert ut fra pengefondets råd, betingelser og politikk, viser programmene og Polak-modellen at de ikke gir tilstrekkelige hjelp. Dataene viser at selv om BNP per capita har økt, har flere mennesker det verre nå enn før, og Etiopia er fremdeles et av verdens fattigste land. Det som er sikkert er at Etiopia trenger hjelp utover det pengefondet kan tilby, hvis de alvorlige problemene som landet ennå må kjempe mot skal elimineres. | nor |