| dc.description.abstract | Innledning og sammendrag
I de fleste land blir vedtak om pengepolitikken fattet av en komité. Imidlertid er det forskjeller i hvilke kriterier som stilles til medlemmene av disse komiteene, og hvordan beslutningsprosedyren internt i komiteen er organisert. Komitésammensetningen varierer med antall medlemmer, om de er fagøkonomer eller representanter for spesifikke næringsinteresser eller politiske partier. Dessuten er det et skille mellom land som fatter pengepolitiske beslutninger ved konsensus eller ved flertallsvalg, og hvorvidt møtereferater blir offentliggjort.
I Norge har det nylig pågått en offentlig debatt om hvem som bør sitte i hovedstyret i Norges Bank. Utgangspunktet for denne debatten er et høringsnotat utsendt av Finansdepartementet angående mulige endringer i sentralbankloven. Debatten har særlig fokusert på om praksisen med partipolitisk nominering av kandidater til hovedstyret skal fortsette, eller om man bør stille krav om at medlemmene bør ha formell økonomisk kompetanse. Politikerne på vei ut av Norges Bank var overskriften på en artikkel i Aftenposten lørdag 18. januar 2003. Torgeir Høien, tidligere medlem av hovedstyret, ble sitert i Dagens Næringsliv 26. februar 2003: Hovedstyret i Norges Bank er impotent og kan i praksis ikke påvirke beslutninger om renten . Han begrunner dette med at de eksterne hovedstyremedlemmene, med enkelte unntak, har liten formell økonomiutdannelse og at de har liten kontakt med dag-til-dag-arbeidet i Norges Bank.
Med bakgrunn i debatten omkring hovedstyrets sammensetning i Norge, og at land organiserer den pengepolitiske beslutningsprosessen ulikt, ønsker jeg å drøfte følgende problemstilling: Hvordan bør den pengepolitiske komité settes sammen? Mer konkret: Bør den bestå av eksperter i økonomi, eller representanter for ulike næringsspesifikke eller politiske interesser? Hvordan bør fordelingen være mellom interne og eksterne medlemmer?
Problemstillingen blir i hovedsak belyst teoretisk. Oppgaven består av tre hoveddeler. Kapittel 1 bekriver internasjonal praksis i rentefastsettelsen. Kapittel 2 gir en presentasjon av relevant teoretisk og empirisk litteratur. I kapittel 3 presenterer jeg en økonomisk modell som belyser problemstillingen.
Første del av oppgaven er deskriptiv. Her beskriver jeg hvordan pengepolitiske beslutninger fattes i 10 utvalgte OECD-land. I alle disse landene blir pengepolitikken rettet inn mot å oppnå stabilitet i det generelle prisnivået. Utvalget på 10 land er ment å belyse noen av de viktigste organisatoriske forskjellene omkring rentefastsettelsen. Hovedregelen er at den pengepolitiske beslutningsmyndigheten ligger hos en komité i stedet for et enkeltindivid (Fry et al., 1999). Unntaket i utvalget er New Zealand hvor beslutningsmyndigheten formelt ligger hos sentralbanksjefen alene. Gitt at de fleste land har pengepolitiske komiteer, hvordan er disse komiteene satt sammen? Et skille er om komiteen består av fagøkonomer eller om medlemmene er representanter for ulike næringsmessige eller politiske interesser. I 8 av de 10 landene i utvalget stilles det krav om at medlemmene må være eksperter i pengepolitikk, makroøkonomi eller finansielle markeder. Kravet om økonomisk ekspertise kan være nedfelt i lov eller være en del av etablert praksis. I Australia og Norge blir det ikke stilt slike kvalifikasjonskrav. Andre momenter som blir behandlet i dette kapittelet er: (i) Fordelingen mellom interne og eksterne medlemmer, (ii) hvordan ulike komiteer blir oppnevnt, og (iii) hvordan de pengepolitiske beslutningene blir fattet.
Kapittel 2 beskriver og drøfter teoretiske og empiriske bidrag som kan kaste lys over problemstillingen. Det framlegges argumenter for at medlemmene av den pengepolitiske komité skal ivareta flere hensyn. Medlemmene kan være forskjellige langs to dimensjoner: Ulike preferanser for pengepolitikken, og ulik kunnskap om økonomien og hvordan pengepolitikken virker (Gersbach og Hahn, 2001a). Første del av kapitlet vil fokusere på argumenter knyttet til at medlemmene er representanter for ulike interesser og preferanser. At pengepolitikken må ha en demokratisk forankring kan tale for at medlemmene bør være partipolitisk oppnevnt. En annen måte å ivareta dette hensynet på er at selve målet for pengepolitikken er demokratisk forankret. I andre del av kapitlet ser jeg bort fra at medlemmene ivaretar ulike preferanser og interesser, og spør hvordan pengepolitiske komiteer bør settes sammen for best mulig å nå et fastlagt mål for pengepolitikken. Et sentral bidrag her er artikkelen av Gerlach-Kristen (2002): Monetary Policy Committees and Interest-Rate Setting . Pengepolitiske beslutninger er i praksis forbundet med usikkerhet. Gerlach-Kristen innfører usikkerhet i sin modell ved å anta at medlemmene ikke kan anslå produksjonsgapet perfekt. Under forutsetning av at medlemmene setter anslaget på produksjonsgapet uavhengig av hverandre, kommer hun fram til følgende konklusjoner: Komiteer vil treffe bedre rentebeslutninger enn enkeltindivider. Dette fordi en komité vil redusere den samlede usikkerheten som er forbundet med en beslutning. Dessuten vil høy økonomisk kompetanse hos enkeltmedlemmene bidra til at komiteen fatter bedre rentebeslutninger. Dersom medlemmene har ulik kompetanse, vil optimal beslutningsprosedyre være å vekte stemmene til medlemmene forskjellig, der de med høyest kompetanse gis høyest vekt.
En kritikk som kan reises mot Gerlach-Kristens artikkel er at den hele tiden behandler medlemmenes rentesetting som uavhengige av hverandre. Dette er en urealistisk forutsetning. Litteratur innenfor gruppepsykologi (Brown, 1988), og litteratur som ser på komitébeslutninger mer generelt (Lada, 1992), peker mot at medlemmer i små grupper påvirker hverandre. I følge Ladha (1992) vil stemmegivningen i komiteer være korrelert fordi: (1) medlemmene deler samme informasjon, (2) de kommuniserer med hverandre, og (3) de er påvirket av ulike schools of thought eller opinionsledere som deler samme oppfatning, eller har motsatt oppfatning.
I kapittel 3 presenterer jeg en økonomisk modell som ser på effekten av individenes økonomiske kompetanse, men som også ser på effekten av at medlemmer påvirker hverandre. Modellen er i utgangspunktet basert på arbeider av blant annet Clarida, Galì og Gertler (1999). Dette er en ny-keynesiansk modell bestående av ei Phillipskurve, en IS-relasjon og en tapsfunksjon for pengepolitikken. Minimering av tapsfunksjonen gir et utrykk for optimal rentesetting under full informasjon, der renta avhenger av etterspørselssjokk og kostnadssjokk. Jeg antar videre at den individuelle kunnskapen om økonomiske data er imperfekt, og at beslutningstakerne har ulike syn på den økonomiske tilstanden. I modellen kommer dette til uttrykk ved at individene ikke estimerer etterspørselssjokk perfekt. De gjør ulike observasjonsfeil. Denne individuelle observasjonsfeilen antas normalfordelt med forventning null, og en varians 2. I likhet med Gerlach-Kristen (2002) tolker jeg variansen i observasjonsfeilen som et mål på individenes økonomiske kompetanse. Lav varians i observasjonsfeilen tilsier høy økonomisk kompetanse. Derimot opphever jeg antagelsen om at individene setter anslaget på renta uavhengig av hverandre.
I modellen forutsetter jeg at komiteens rentebeslutning er lik gjennomsnittet til de individuelle renteanslagene. Antagelsen om at medlemmene ikke setter renteanslagene uavhengig av hverandre endrer en del på konklusjonene fra Gerlach-Kristen (2002). Samvariasjon i beslutningen blir først målt som korrelasjon mellom de individuelle observasjonsfeilene som medlemmene gjør når de anslår tilstanden i økonomien (etterspørselssjokk). Variansen i renteanslaget til hvert medlem blir her behandlet som en gitt variabel. Positiv korrelasjon i observasjonsfeilen bidrar til at medlemmene tenderer til å gjøre de samme feilene når de analyserer økonomien. Dette kan eksempelvis være dersom sentralbanksjefen setter et for høyt anslag på etterspørselssjokket. Sentralbanksjefen kan ha høy påvirkningskraft som gjør at de andre medlemmene også tenderer til å anslå sjokket for høyt. Isolert sett vil slik positiv korrelasjon i observasjonsfeilen forverre komiteens rentebeslutning.
Ikke all påvirkning mellom medlemmene fører til dårligere rentebeslutninger. Dersom en åpner for at påvirkning ikke bare gir høyere korrelasjon i observasjonsfeilen, men også endrer variansen i medlemmenes renteanslag, kan resultatet bli noe annerledes. Dersom kompetansen blant medlemmene varierer, kan det være en fordel at medlemmer med lavere kompetanse lar seg påvirke av rentesettingen til medlemmer med høyere kompetanse. Et eksempel kan være at sentralbanksjefen sitter på mer informasjon og kompetanse enn de øvrige medlemmene i komiteen. Ved ulik kompetanse vil begrenset påvirkning være bra, men ved lik kompetanse vil slik påvirkning være uheldig.
Hvordan bør den pengepolitiske komité settes sammen? Under forutsetning av at selve målet for pengepolitikken er presist formulert og demokratisk forankret, kommer jeg fram til følgende konklusjon: På grunn av usikkerhet, bør renta settes av folk med høy økonomisk kompetanse. Komiteen bør derfor bestå av eksperter i makroøkonomi og pengepolitikk. Samtidig bør den positive korrelasjonen mellom medlemmenes observasjonsfeil være lav. Komiteen bør derfor bestå av medlemmer som opptrer selvstendig, og som i liten grad tenderer til å gjøre samme feil når de analyserer økonomien. Den beste løsningen er muligens at økonomene har ulik utdanningsbakgrunn og ulike jobberfaringer, og at de tenker forskjellig om hvordan økonomien og pengepolitikken virker. Komiteen bør dessuten bestå av både interne og eksterne medlemmer. | nor |