| dc.description.abstract | Helle Stensbak
Maktspillet mellom eier, styre og direktør: Politi & Røver eller Cowboy & Indianer?
Sammendrag
Gjennom de senere år er det fremkommet nyheter om bedrifter som vitner om dårlig ledelse og svak kontroll og kvalitetssikring. Mellom linjene har vi kunnet ane konturer av direktører som handler utover sitt mandat, og styrer som ikke helt greier å fylle sitt mandat. For å sette det på spissen kan vi si at en handlekraftig direktør ser ut til å gå bra sammen med et handlingslammet styre helt til offentlighetens ubehagelige søkelys rettes mot aktørene.
På samme tid har direktørenes lønnsvekst overgått den gjennomsnittlige lønnsveksten med stor margin, og her er tallenes tale klar. Både det store handlingsrommet og den store lønnsveksten kan tyde på at direktørene har forholdsvis mer makt enn hva de formelt er gitt gjennom aksjeloven og hva det er en alminnelig oppfatning om at de bør ha.
Direktørens tilsynelatende makt og styrets tilsynelatende mangel på makt reiser spørsmålet om hvordan styret for tiden kan utføre sin oppgave som kontrollør og kvalitetssikrer. Det har vært hensikten i denne oppgaven å undersøke styrets autoritet, og hvordan den endrer seg i forhold til direktøren.
En hovedutfordring har vært å se på hva det betyr for styrets autoritet hvem som faktisk utpeker styrerepresentantene. Jeg argumenterer for at direktørene, som styrene egentlig er satt til å kontrollere, rent faktisk har en del innflytelse over hvem som skal sitte i styret. I så fall kontrollerer den kontrollerte sine kontrollører, og det kan forklare fraværet av styreautoritet som vi har ant bak nyhetsoppslagene.
Etter å ha reist problemstillingen, diskuterer jeg forholdene rundt aktørene. Aktørene er eierne, styret og direktøren. En rekke antakelser er gjort, og en rekke forhold er oversett. Jeg tar ikke innover meg eventuelle uheldige sider ved at bedriftseierne har all makt over bedriften. Målet er at markedsverdien til selskapene blir så høy som mulig, og jeg setter likhetstegn mellom samfunnsøkonomisk optimum og det at eierne tjener mest mulig. Dette er selvfølgelig en grov forenkling, og kan også i en del tilfeller være helt feil. Jeg ignorerer arbeidervelferd, allokering av verdier og så videre. Dette gjør jeg fordi hovedmålet er å studere samspillet mellom eier, styre og direktør innen en bedrift, og de andre viktige forholdene må overlates til andre mennesker eller anledninger.
I teorikapitlet presenteres modellen jeg anvender for den teoretiske analysen av problemstillingen. Jeg har vært så heldig å finne en modell som er utviklet nettopp over antakelsen om at direktøren har innflytelse over valget av styremedlemmer. Modellen er bygget over at kontrakter er ufullstendige, vitale størrelser bestemmes gjennom Nash forhandlingsspill, og modellen drives av stokastikk. Ved hjelp av modellen har jeg kunnet foreta en teoretisk analyse av maktspillet mellom styret og direktør under de omtalte forhold, og analysere hvordan styrets evne til å kontrollere direktøren svekkes eller styrkes.
Etter den teoretiske analysen diskuterer jeg hva vi kan utlede av teorien og trekker ut resultatene. Hovedresultatet er følgende:
Teorien kan forklare at dårlige direktører kan virke over lang tid under en rekke forutsetninger. Dette kan medføre store samfunnsøkonomiske tap. Spesiell aktsomhet bør utøves av eiere som staten, eiere som forvalter eierskapet på en passiv måte på generalforsamlingene, og eiere av virksomheter som befinner seg i markeder med imperfekt konkurranse. De sentrale enkeltresultater er videre:
Styrets initiale oppfatning om direktørens dyktighet bestemmer hvilken intensitet styret velger å overvåke ham med. Jo dyktigere de tror han er, jo mindre overvåker de ham. Feil oppfatning påvirker styrets handlekraft slik at et ønsket direktørskifte kan bli forsinket.
Høy direktørlønn henger sammen med lavt overvåkningsnivå fra styret. Høy lønn vitner om høy forhandlingsmakt hos direktøren, og høy forhandlingsmakt kan komme av at styret tror at hans dyktighet er spesielt høy. Teorien forklarer imidlertid ikke hvorvidt direktøren kan få høy forhandlingsmakt av andre årsaker enn at styret tror han er spesielt dyktig.
Direktører med lav lønn er gjenstand for et høyere overvåkningsnivå enn direktører med høy lønn.
Styrer i bedrifter hvor direktøren har lav lønn, har mer autoritet og høyere grad av uavhengighet.
Virksomheter som har lette eller sikre inntekter, enten på grunn av imperfekt konkurranse eller fordi de har myke budsjettskranker, kan gi rom for svake styrer og dårlige direktører som fungerer over lang tid.
Direktører som nyter personlig lojalitet fra styremedlemmene kan bli sittende i jobben, selv om styrets estimat av direktørens dyktighet ligger innenfor et intervall som ellers ville ført til avskjedigelse.
Svake styrer, styrer som mangler uavhengighet, tåler dårligere direktører enn sterke styrer.
Direktører som har fungert lenge, sitter tryggere, og styret blir svakere jo lenger tid direktøren fungerer.
Direktører som fungerer i et nettverk av innlåste styrer, tjener mer og sitter lengre enn direktører som fungerer utenfor en slik innlåsningsstruktur.
Styrenes uavhengighetskvalitet vedvarer og forskjellene forsterkes over tid. Et sterkt styre mister mindre uavhengighet over tid enn et svakt styre. Dette resultatet avhenger av at eierne er passive.
Eierne er den parten som lettest kan forbedre den økonomiske effektiviteten. Aktiv utvelgelse av styret hvor mandatgiver er tydelig og mandatet er klart, gir styret høyere grad av uavhengighet og større handlekraft, og dermed kan man oppnå større samfunnsøkonomisk effektivitet. | nor |