Immigrasjon og velferdsstatens bærekraft : Et generasjonsregnskap for Norge med ulike immigrasjonsscenarioer

Abstract

Denne oppgaven setter fokus på hvordan immigrasjon påvirker velferdsstatens økonomiske bærekraft i Norge. Problemstillingen er høyest aktuell som følge av den demografiske utviklingen som viser at vi får en stadig eldre befolkning. Som en naturlig konsekvens av eldrebølgen vil Norge oppleve en betydelig vekst i fremtidige offentlige utgifter. Dette gjelder spesielt utgifter knyttet til alderspensjonsytelser og helse- og pleietjenester. Samtidig vil befolkningen bestå av færre personer i arbeidsdyktig alder som kan betale denne regningen.

For å undersøke om immigrasjon kan bidra til å redusere skattebyrden i Norge har jeg generert ulike immigrasjonsscenarioer ved hjelp av et Generasjonsregnskap. Generasjonsregnskapet er en modell som anslår hvor stor del av skatte- og avgiftsinntektene i offentlig sektor som hvert år kommer fra menn og kvinner på ulike alderstrinn og med forskjellig opprinnelsesstatus. Tilsvarende beregnes fordelingen av offentlige overføringer og offentlige utgifter knyttet til ulike forbrukstjenester. Bortsett fra tallene fra basisåret er alle tallene i prinsippet ukjente, og avhengige av den fremtidige befolkningsutviklingen. For å anslå fremtidige offentlige inntekter og utgifter legger man til grunn Statistisk Sentralbyrås befolkningsframskrivninger i generasjonsregnskapsberegningene. Ut ifra dette kan så Generasjonsregnskapet benyttes til å beregne hvorvidt dagens finanspolitikk er opprettholdbar eller ikke på lang sikt. Det Generasjonsregnskapet jeg har benyttet tar utgangspunktet i data for offentlig forvaltning fra 2004 (basisåret), og legger til grunn befolkningsfremskrivningene fra 2008. For å måle underskuddet på den offentlige budsjettbalansen innen siste simuleringsår (2060) har man i Generasjonsregnskapet generert en variabel som heter inndekningsbehov. Inndekningsbehovet forteller oss hvor mye det offentlige budsjettet må strammes inn hvert år for at vi skal gjenopprette balanse innen siste simuleringsår (2060).

De tre første scenarioene innbefatter kun endringer i størrelsen på den fremtidige innvandrerbefolkningen. Resultatene fra disse scenarioene viser at en økning eller reduksjon i størrelsen på immigrantbefolkningen har en neglisjerbar effekt på den offentlige budsjettbalansen. Dette impliserer at en immigrasjonsvekst i seg selv ikke kan løse de fremtidige økonomiske problemene knyttet til eldrebølgen i Norge. Dernest har jeg undersøkt hvordan endringer i atferdsmønsteret hos innvandrere påvirker velferdsstatens bærekraft. Her har jeg fokusert på innvandrere fra østeuropeiske land utenfor EU, samt innvandrere fra Asia, Afrika og Sør – og Latin Amerika. Bakgrunnen for dette er at disse individene har vesentlig lavere skatteinnbetalinger, men samtidig høyere gjennomsnittsytelser for stønader og offentlige overføringer sammenlignet med ikke- innvandrere og innvandrere fra EU/EØS/EFTA-området. Mer spesifikt har jeg antatt at disse befolkningsgruppene over tid konverger mot ikke- innvandrere når det gjelder gjennomsnittsytelser for skatter og diverse offentlige overføringer. Dette kan tolkes som en indikasjon på at man i større grad lykkes i å integrere disse befolkningsgruppene inn i yrkeslivet. Hovedresultatene fra disse scenarioene viser at økt yrkesintegrasjon blant denne gruppen utvilsomt har en positiv effekt på den offentlige budsjettbalansen. Påvirkningsgraden varierer selvsagt en del, og er avhengig av hvilke forutsetninger vi har lagt til grunn. I det mest optimistiske scenarioet hvor vi forutsetter høy nettoimmigrasjon og perfekt yrkesintegrasjon for begge kjønn oppnår vi en reduksjon i det årlige inndekningsbehovet på 45,8 milliarder kroner sammenlignet med referansebanen. Dette tilsvarer en nedgang i det årlige inndekningsbehovet på 21,17 %. I et mindre optimistisk scenario hvor vi forutsetter middels nettoimmigrasjon, og en yrkeskonvergens på kun 50 % oppnår vi en reduksjon i det årlige inndekningsbehovet på 16,72 milliarder kroner. I prosentandeler tilsvarer dette et kutt på 7,73 % i det årlige inndekningsbehovet.

Hovedresultatene fra denne oppgaven tyder på at en økning i nettoimmigrasjon alene ikke løser de økonomiske utfordringene for offentlige finanser. Derimot viser modellen at økt arbeidsintegrering blant innvandrerbefolkningen bidrar til å lette den økonomiske byrden for offentlig sektor. Samtidig er det viktig å påpeke at inndekningsbehovet fremdeles er meget høyt, og at det kreves flere tiltak for å løse alle de økonomiske utfordringene knyttet til eldrebølgen. Til tross for dette ser vi at deler av underskuddet kan reduseres ved en høyere grad av yrkesintegrering blant den norske innvandrerbefolkningen.