Differensierte satser og unntak fra avgiftsplikten hvor samfunnsøkonomisk effektivt er det norske merverdiavgiftssystemet?

Abstract

Dagens norske skattesystem består av ulike skatter og avgifter. Skatter har to hovedfunksjoner: de finansierer velferdsstaten, og er et verktøy brukt til omfordeling av ressurser fra dem som har mye til dem som har lite. Merverdiavgiften (mva) er en indirekte skatt på forbruk av varer og tjenester, som kan brukes for å nå disse målene. I denne oppgaven ser jeg nærmere på norske myndigheters bruk av merverdiavgiften som inntektskilde, og som verktøy for å nå andre politiske mål. Merverdiavgiften gjelder for de fleste varer og tjenester. Innenfor rammene av det norske mva-systemet har imidlertid enkelte varer og tjenester reduserte satser, mens andre ikke er omfattet av loven. Hvordan påvirker dette merverdiavgiftens evne til å generere inntekter til staten? Hvilke argumenter bruker norske myndigheter for å differensiere satsene, og i hvilken grad medfører dette at målene for skattepolitikken oppnås? Etter å ha presentert det norske merverdiavgiftssystemet introduserer jeg i kapittel 2 teorier om bruken av vareskatt i et effektivt skattesystem. Vareskatten kan i følge nest-beste-teori bedre effektiviteten i skattesystemet, ved å motvirke uheldige vridninger som kommer av å omfordele ressurser gjennom inntektsskatten. I kapittel 3 belyser jeg argumentene norske myndigheter har lagt til grunn ved innføring av ulike differensierte satser, og drøfter hvorvidt disse er forankret i økonomisk teori. I kapittel 4 bruker jeg empiriske studier for å undersøke de norske unntakene og satsene nærmere. Jeg drøfter hvorvidt dagens satser kan rettferdiggjøres ut fra de effektivitetskriteriene jeg skisserte i den teoretiske bakgrunnen. Funnene gir ikke støtte til dagens subsidieringer i det norske mva-systemet. For å undersøke hvorvidt det ligger gode fordelingsargumenter eller andre gode begrunnelser i dagens differensierte merverdiavgiftssystem, tar jeg i kapittel 5 for meg to sektorer som i dag er subsidiert gjennom merverdiavgiften. I drøftingen av redusert mva på næringsmidler ser jeg spesielt på bruken av mva-systemet som verktøy i fordelingsøyemed. Resultatet viser at treffsikkerheten til redusert sats som virkemiddel er dårlig sammenliknet med andre fordelingsverktøy. Gjennom å se nærmere på kultursektoren, som i dag delvis er avgiftspliktig med redusert sats og delvis unntatt fra avgiftsubjektet, undersøker jeg hva som er gode argumenter for støtte til sektoren generelt, som eksterne virkninger, meritgoder eller monopolistisk konkurranse. Derfra drøfter jeg hvorvidt subsidiering gjennom merverdiavgiften er riktig virkemiddel for å støtten denne sektoren. Heller ikke her finnes tungtveiende argumenter for en differensiert mva. De administrative kostnadene et differensiert merverdiavgiftsystem medfører understreker at bruk av mva for å nå politiske mål er en feilslått strategi. Ulike mva-satser medfører vridninger i konsumentenes og produsentens tilpasning, og gir insentiver til uheldige aktiviteter som lobbying. I tillegg er det et lite treffsikkert virkemiddel for omfordeling av ressurser i samfunnet. Veid mot effektiviteten en kan oppnå med en uniform merverdiavgift, der flest mulig varer og tjenester er inkludert, har jeg i denne oppgaven funnet argumentene for et differensiert mva-system for lette.