Abstract
Fysisk aktivitet er sannsynligvis det aller viktigste middelet i forebyggingsarbeidet mot sykdom og andre helseplager. Vi lever i en tid der både unge og gamle blir stadig fetere og sykefraværet fortsetter å stige tross en rekke tiltak. Et viktig spørsmål er i hvor stor grad det offentlige skal forsøke å få oss til å bli mer fysisk aktive slik at denne negative trenden snus.
Samfunnet går raskere og raskere. Dette fører blant annet til tidsknapphet, og mange finner det vanskelig å sette av tid til fysisk aktivitet i fritiden. En ser et stort fall i tid benyttet til fysisk aktivitet hos individer i begynnelsen av 30-årene. Dette er en periode i livet der det er vanlig å stifte familie og tidsknappheten dermed er enda større. Inaktiviteten vedvarer ofte selv når barna blir eldre og fritiden er mindre bundet til familien. Det kan være vanskelig å gjenoppta trening igjen etter mange år med inaktivitet.
Denne oppgaven ser på et tilbud om trening i den betalte arbeidstiden som en mulighet det offentlige har for å øke det fysiske aktivitetsnivået i befolkningen. Økt fysisk aktivitet kan gi mange samfunnsøkonomiske gevinster, blant annet redusert sykefravær, reduserte behandlingskostnader, økt produktivitet på arbeidsplassen og selvsagt egenverdi av bedret helse. De som uansett ville brukt fritiden til trening vil i tillegg kunne benytte fritiden til andre gjøremål ettersom de slipper å bruke av fritiden til trening. Et slikt tilbud vil på den andre siden bety et stort produksjonstap ved tapt arbeidstid. Dette medfører redusert konsum for hele befolkningen.
Jeg tar utgangspunkt i en partiell analyse i en økonomisk modell med nyttemaksimerende individer. Her analyserer jeg hvorfor markedet for fysisk aktivitet svikter på en rekke områder. Ettersom individer ikke belastes hele kostnaden ved inaktivitet vil folk benytte mindre tid til fysisk aktivitet enn hva som er samfunnsøkonomisk optimalt. I tillegg eksisterer et informasjonsproblem som gjør at markedet svikter ytterligere. Redusert fysisk aktivitetsnivå i seg selv gir ikke grunnlag for offentlig inngripen – det er markedssvikten som danner et samfunnsøkonomiske rasjonale for intervensjon.
Nytte-kostnadsanalysen bygger broen mellom teori og empiri. Det viser seg at det ikke er entydig hvorvidt en eventuell reform er lønnsom eller ikke. Konklusjonen avhenger hovedsaklig av hvor stor andel av de tidligere inaktive en får aktivisert ved en reform. Dette igjen avhenger av i hvor stor grad tidsknapphet er den avgjørende barrieren mot fysisk aktivitet på fritiden. Analysen viser at det også er andre barrierer som bidrar til den inaktive livsstilen, og effekten av en reform er derfor meget usikker. I verste fall vil kun tidligere aktive benytte seg av tilbudet om trening i den betalte arbeidstiden. Disse vil i så fall påføre samfunnet et enormt produksjonstap. Det er derfor meget mulig at ytterligere tiltak må iverksettes samtidig med en reform for å få ønsket adferdsendring blant individene som i utgangspunktet er i dårlig form.
På grunn av sviktende marked for personlig helse og problemer med verdsetting av helsegoder og produktivitetsgevinster, er det knyttet stor usikkerhet til anslagene som fremkommer i oppgaven.