| dc.description.abstract | I de siste par tiårene har det vokst frem en erkjennelse av at man ikke bare kan fokusere på å begrense klimagassutslipp, men at man også må fokusere på hvordan man skal tilpasse samfunnet til de klimaendringene man ikke kan unngå, uansett hvor mye man klarer å redusere utslippene. Norge, som er en svært rik og stabil nasjon i en global målestokk, er godt utrustet til å tilpasse seg klimaendringer, vil også oppleve konsekvenser av klimaendringene og de utfordringer det medfører. I denne sammenheng er det opprettet et offentlig utvalg, klimatilpasningsutvalget, som skal gjøre en overordnet gjennomgang av hvilken risiko klimaendringene representerer på ulike samfunnsområde. Klimatilpasningsutvalget skal også se på hvilke virkemidler som myndighetene bør bruke for at tilpasningen skal foregå på en så hensiktsmessig måte som mulig. For politikere og andre beslutningstakere er det viktig å få vite hvilke tilpasninger som vil gå av seg selv i markedet, eller som vil blir gjort av den enkelte person eller husholdning. Dette for at de skal kunne iverksette de tiltakene som har størst mulig effekt, og at man ikke ender opp med å gjøre noe som uansett ville bli gjort av den enkelte bedrift eller privatperson.
Oppgavens mål er å belyse hvordan teorier fra adferdsøkonomi, og om asymmetrisk informasjon kan si noe om klimatilpasningen i privat sektor, eksemplifisert med bygningssektoren. Begrunnelsen for å se på de ulike teoriene og deres potensielle innvirkning, er at de kan gi en dypere innsikt i hvordan tilpasningen vil foregå, enn når man kun bruker nyklassisk standard økonomisk teori med rasjonelle aktører og symmetrisk informasjon. Jeg presenterer også en beregning av kostnader og inntekter knyttet til klimaendringer i bygningssektoren. Disse beregningene er også en del av rapporten ”Samfunnsøkonomiske virkninger av klimaendring” av Vista Analyse AS, på oppdrag av Klimatilpasningsutvalget. Beregningene i denne teksten vil ikke bli gjort offentlig før november 2010, da rapporten dette er en del av ikke vil publiseres før den tid.
Klimatilpasning kan deles opp i to deler. Den ene er autonom tilpasning, som vil si den tilpasningen som går av seg selv i markeder og i husholdninger. Den andre er planlagt tilpasning, som er myndighetenes klimatilpasningsinnsats. Myndighetenes jobb er å sørge for at den private tilpasningen går så godt som mulig, og ikke minst steppe inn der markedene ikke klarer å gjøre jobben selv.
Kapittel 2 fungerer som et bakgrunnskapittel for resten av teksten. I dette kapittelet presenterer jeg blant annet klimafremskrivninger for Norge, og hvordan disse vil påvirke bygningssektoren. Bygningssektoren er en viktig del av den norske økonomien, og hvor godt den fungerer er viktig ikke bare for økonomien som helhet, men også for de tusener av husholdninger i landet.
I kapittel 4 og 5 presenterer jeg teorier som viser at man kan få en autonom tilpasning som ikke er optimal, i motsetning til nyklassisk økonomisk teori. De aktuelle teoriene som presenteres i kapittel 4 omhandler representativ heuristikk og tilgjengelighetsheuristikk, aversjon mot tap og status quo bias, urealistisk optimisme og positive illusjoner, og (kvasi)hyperbolsk diskontering. Kapittel 5 omhandler asymmetrisk informasjon og hvordan dette kan påvirke den autonome tilpasningen.
Hovedkonklusjon i oppgaven går som følger: Om man baserer policy-råd om klimatilpasning med analyser basert i stor grad på standard nyklassisk teori med fullt ut rasjonelle aktører og symmetrisk informasjon er det mye som tyder på at man villedes til å tro at enkeltaktørers og markeders klimatilpasningskapasitet er høyere enn det den i realiteten er, og det er derfor viktig å ta hensyn til hvordan reell menneskelig adferd og informasjonsproblemer kan påvirke klimatilpasningen. | nor |