| dc.description.abstract | Full barnehagedekning har lenge vært en politisk målsetning. I 2003 inngikk partiene på Stortinget det såkalte Barnehageforliket, som blant annet innebar et økt fokus på utbygging av nye barnehageplasser, et mål om redusert foreldrebetaling for en barnehageplass og innføring av likeverdig finansiering av private og offentlige barnehager. Målet om full barnehagedekning var en sentral del av SVs valgkamp foran valget i 2005, og full dekning ble i Soria Moria-erklæringen lovet å være på plass innen 1.januar 2008. Dette målet viste seg å være vanskeligere å oppnå enn opprinnelig antatt, og ved utgangen av 2008 sto fortsatt om lag 2400 barn på venteliste for å få plass (ECON, 2008). Uten de private aktørene hadde neppe utbyggingen av nye barnehageplasser kommet så langt som den har i dag, og mange flere barn ville trolig fortsatt stått i kø for å få barnehageplass.
Tidligere analyser av forskjellig eierskap i barnehagesektoren har hovedsakelig omhandlet kostnads- eller effektivitetsforskjeller (se for eksempel Bergseng og Løyland, 2003, eller Borge og Haraldsvik, 2007). Det har derimot ikke blitt gjort noen forsøk på å forklare hvilke faktorer som påvirker den private andelen av barnehagetilbudet i en kommune, en andel som varierer mye fra kommune til kommune. Det blir derfor formålet med denne oppgaven.
I kapittel 2 gjennomgås først den politiske utviklingen i sektoren i korte trekk. Jeg vil her se på inngåelsen av det såkalte Barnehageforliket i 2003 og den påfølgende satsingen som har bidratt til at det i dag er tilnærmet full barnehagedekning i alle landets kommuner. Finansieringsmodellen for private barnehager, som lenge har vært et stridstema, blir også omtalt.
Kapittelet fortsetter med en kort historisk oversikt over barnehagesektoren, med særlig fokus på endringene som har skjedd de siste årene. Her blir også grunner til at full barnehagedekning har vist seg å være vanskelig å oppnå diskutert. Til slutt i kapittelet ser jeg på de private aktørene i barnehagesektoren, og antyder mulige årsaker til at private barnehager er mer utbredt i visse typer kommuner. Mange av argumentene for private barnehager baserer seg på kostnadsbesparelser for kommunen på bakgrunn av mer effektiv drift. En kort gjennomgang av to sentrale forskningsrapporter på dette området viser at bildet kanskje ikke er så klart.
I kapittel 3 blir den teoretiske tilnærmingen til analysen gjennomgått. Jeg tar der i bruk resultater fra kommunemodellen KOMMODE for å danne hypoteser om hvilke kjennetegn ved de enkelte kommunene som kan forventes å ha en effekt på eierskapsstrukturen i kommunens barnehagesektor. De ulike forklaringsfaktorene blir delt inn i faktorer som påvirker innbyggernes etterspørsel eller behov for barnehageplass, faktorer som påvirker kostnadsnivået ved å tilby barnehagetjenester i de ulike kommunene, kommunens inntektsnivå og til slutt faktorer som kan ha en effekt gjennom innbyggernes preferanser. Kapittelet avsluttes med begrunnelsen for å inkludere data fra tidligere år som kontrollvariabler når dagens eierskapsstruktur skal analyseres.
Kapittel 4 omhandler den empiriske analysen som er utført ved hjelp av SAS 9.2. Her vil jeg først gi en beskrivelse av datasettet som analysen baserer seg på, og hvilke avgrensinger som gjøres. Formålet med analysen er som nevnt ovenfor å forklare variasjoner i den private andelen barnehageplasser mellom landets kommuner. Parameterne blir estimert ved bruk av logistisk regresjon.
Regresjonsresultatene viser at det synes å være dekning for flere av hypotesene som ble lagt fram i kapittel 3 om de ulike variablenes forventede effekt på eierskapsstrukturen. Blant annet har faktorer som fører til økte enhetskostnader i en kommunes barnhagesektor en sterk, negativ effekt på den private andelen barnehageplasser i kommunen. Analysen viser at den predikerte andelen private plasser øker raskt i takt med kommunestørrelsen. I motsatt retning trekker et høyt kommunalt inntektsnivå og en høy sosialistandel i kommunestyret. Faktorer som skaper høyere etterspørsel etter barnehageplass er forbundet med en høyere privat andel plasser i kommunen. Hypotesen om at en kommunes økonomiske, demografiske og sosiale forhold i perioder da mye utbygging av nye barnehager fortsatt gjensto har hatt en påviselig effekt på dagens eierskapsstruktur blir ikke direkte avkreftet. Tolkningen av disse potensielle effektene blir derimot vanskelig på grunn av høy korrelasjon mellom de inkluderte forklaringsvariablene. Videre viser en inndeling av kommunene etter antall innbyggere at modellen har en betraktelig høyere forklaringskraft for små kommuner enn for store.
Resultatene blir for øvrig nærmere omtalt i det avsluttende oppsummeringskapittelet. | nor |