| dc.description.abstract | I denne oppgaven har jeg valgt å følge aggregert konsumatferd i Norge og USA i perioden fra 2000 frem til 2009. Det er interessant å følge utviklingen i denne tidsperioden, da verdensøkonomien i 2007 viste svakheter som utviklet seg til å bli den verste økonomiske krisen siden den store depresjonen på 1930-tallet. Det startet med mislighold av boliglån i USA og utartet seg til hendelser ingen trodde var mulig i forkant. Kollaps av store investeringsbanker, 57 % fall i MSCI Verdensindeksen, som representerer aksjeverdier fra 23 industrialiserte land, og store realøkonomiske effekter som lavere sysselsetting, kraftig fall i produksjon og negativ vekst i BNP. Flere land opplevde resesjon, det vil si negativ vekst i BNP i flere kvartaler på rad. I dag er den verste krisen over takket være raske og massive tiltak fra myndigheter og sentralbanker verden over. Det er fortsatt uvisshet om den globale økonomiske utviklingen fremover, men den største frykten for total kollaps har roet seg. International Monetary Fund (IMF) estimerer verdens produksjon til å stige med 4,5 % i 2010, og er opprevidert 1 prosentpoeng fra tidligere estimat i oktober 2009 (IMF (2010)). Gjenopphentingen har vært sterkere enn forventet, og tilliten til økonomien er nå tilbake hos konsumenter og bedrifter.
Krisen hadde sitt utspring i USA, og de realøkonomiske effektene ble, og er fortsatt, mer alvorlig enn i Norge. Norge ble påvirket gjennom et pengemarked som sluttet å fungere, fallende oljepris og en fallende, råvaresensitiv Oslo Børs. Krisen bredte seg til realøkonomien også i Norge, men ikke i lik stor grad. Norge og USA har to ulike velferdsmodeller, men har bidratt med samme typer virkemidler gjennom krisen. Det er interessant å sammenligne utviklingen i Norge og USA på bakgrunn av de ulike ytelsene husholdningene får av myndighetene. Hvor hardt ble husholdningene rammet? Reagerte husholdningene likt? Kan utviklingen i de to landene forklares med samme teoretiske bakgrunn?
Individers valg av konsum og sparing er fundamentalt i makromodeller, og konsum og sparing/investering er viktige faktorer til vekst og fluktuasjoner i økonomien. Man kan si det er mikroøkonomien bak makroøkonomien. Hvor stor andel av inntekten velger individer å bruke på konsum? På sparing? Dette er mikroøkonomiske spørsmål fordi det baseres på atferden til individer. Likevel vil valgene ha makroøkonomiske konsekvenser. Konsumatferd påvirker makroøkonomien, fordi det er med på å bestemme samlet etterspørsel i økonomien. En reduksjon i konsum, alt annet likt, vil føre til lavere inntjening for bedrifter og nedgang i produksjon dersom det lave konsumet vedvarer. Videre kan dette føre til færre sysselsatte og lavere inntekt for husholdninger, som betyr ytterligere reduksjon i konsumet. Dette er en negativ spiral, som påvirker makroøkonomiske variabler og kan forsterke en økonomisk nedgangskonjunktur.
Keynes konsumteori, Milton Friedmans Permanent Income Hypothesis (PIH) og forsiktighetssparing er teoriene jeg bruker for å forklare konsumatferden. Keynes mente konsumet ble bestemt i all hovedsak av inntekt i samme periode, mens PIH forteller at individer glatter ut konsum over hele livssyklusen og bruker et gjennomsnitt av total velferd som de forventer vil være den permanente inntekten resten av livet. En plutselig inntektsøkning/reduksjon vil dermed ikke påvirke konsumet i større grad, da denne vil fordeles utover de resterende periodene i livet. Forsiktighetssparing viser at ved økt usikkerhet rundt fremtidig inntekt vil konsumenter redusere konsumet og spare mer, for å være sikker på at de kan opprettholde mest mulig likt konsum i fremtiden.
Jeg starter med en beskrivelse av finanskrisens utvikling samt en kort gjennomgang av hvilke tiltak mot økonomisk nedgang USA og Norge har iverksatt. Jeg forklarer forskjellene i velferdsmodellene, og hvorfor jeg mener de fører til ulike insentiver til sparing og konsumatferd. Deretter viser jeg til teoriene og danner meg en forventning av utviklingen i empirisk data, før jeg ser på den faktiske utviklingen av sparing, konsum og inntekt i de to respektive landene fra 2000 til de seneste data man kan oppdrive i 2009.
Utviklingen viser at norske og amerikanske husholdninger har samme reaksjon på krisen. Husholdningene reagerer i samsvar med teorien om forsiktighetssparing og Keynes konsumteori, når forventingene til fremtidig inntekt nedjusteres. Reaksjonen medførte økt sparing og lavere konsum. Jeg forventet å finne en større reduksjon av konsum i USA da kontraksjonen var dypere der enn i Norge, som opplevde krisen på et mer overfladisk nivå. I tillegg representerer den anglo-amerikanske velferdsmodellen en større risiko for plutselig inntektstap da offentlig sektor ikke har like høye ytelser. På bakgrunn av det ulike risikobildet forventet jeg å finne et resultat som viste høyere sparing i USA i årene før krisen, basert på teorien om forsiktighetssparing. Resultatene jeg fant viste en kraftigere reduksjon i konsum i Norge samt lavere sparing i USA enn det jeg forventet.
Det er vanskelig å forklare hvorfor konsumentene i USA hadde så høyt konsum før krisen, og hvorfor de hadde så lav sparerate. Husholdninger i Norge sparte mer i årene før krisen selv om usikkerheten rundt fremtidig inntekt i Norge ikke er like stor, med tanke på ytelsene fra velferdsstaten. Teoriene beskrevet tidligere i oppgaven har ikke like stor forklaringskraft for amerikanske husholdninger. De opplever en større usikkerhet rundt fremtidig inntekt, men handler ikke deretter. Kanskje Permanent Income Hypothesis er mer treffende i nordiske land fordi sosialforsikringene er så mye bedre, bankene er trygge på låntager og vet at velferdsstaten vil ta vare på aktøren om han plutselig skulle miste jobben. Dermed minsker sjansen for mislighold, og tilførselen av kreditt er mye bedre slik at konsumenter kan lettere planlegge den permanente inntekten. I land der velferdsstaten er mindre vil kredittbetingelser hindre aktører å kunne planlegge den permanente inntekten, fordi de ikke vil få lån til å fordele konsumet jevnt.
Det er vanskelig å slå fast noe konkret, men jeg kan si med stor sikkerhet at husholdninger tar innover seg økt usikkerhet rundt fremtidig inntekt. Da øker sparingen og konsumet reduseres, for å forsikre seg om at de har nok til konsum i fremtidige perioder. Med det kan man også slå fast at konsumenter er fremoverskuende og planlegger konsum fremover. Forventningene til fremtidig inntekt er av særdeles stor betydning for utviklingen i konsum og sparing. | nor |