| dc.description.abstract | Forord av Thorgeir Storesund Kolshus.
Fantastisk! En liten uke etter et stabsmøte ved Sosialantropologisk Institutt, UiO, preget av bekymring over hvor masterstudentene har sine feltarbeid (“nabobygården”) og hva de velger å fokusere på (“etniske aspekter ved bakgårdsbruk”), lander det et veritabelt overflødighetshorn av en artikkelsamling på min pult. Her bobler over av kreativitet, originalitet, nysgjerrighet, innsiktstrang og formidlingsiver, som gjør denne leseren varm og stolt over å være et lite, halvsmurt tannhjul i det maskineriet som evner å frembringe slike kandidater. På sidene som følger går ferden innom samtlige kontinenter, med unntak av det afrikanske. Feltstedene varierer i størrelse, alt fra landsbyer med en befolkning på et par hundre til noen av verdens største byer. Klassiske temaer som slektskap, politikk, religion og sosial klassifikasjon presenteres side om side med etnisitet, bistand, Fjerde Verden-politikk og andre relativt nyere interesseområder. Krise? Var det noen som snakket om krise?
I festtalens rette ånd skulle punktum vært satt her. Men akkurat som totre svaler ikke nødvendigvis gjør noen sommer, og den kaldeste Oslo-vinteren i manns minne ikke sparker bena under tesen om global oppvarming, betyr dessverre ikke en fargerik bukett førsteklasses formidling at den akademiske under- og etterveksten uvegerlig er like glad-kaotisk. Derfor fortrenger vi for en stakket stund at nostalgien er det eneste som er som den engang var, og opplyser kommende generasjoner masterstudenter om følgende:
HØYERE STUDIER I ANTROPOLOGI INNEBÆRER EN GENERELL TILLATELSE TIL STORMANNS- OG STORKVINNSGALSKAP
Alle typer verdener ligger for deres føtter. Utferds- eller innferdstrang, sære interesser, fandenivoldskhet, eventyrlyst, lekenhet – i den liminale fasen, betwixt and between, kan alle disse gis fritt spillerom. Ganske så unikt, i en tid hvor effektivitet og nytteverdi er blitt de feteste rettesnorer også innenfor akademia, og hvor spørsmålet “hva blir du med det, da?” dukker opp så ofte at alle kandidater automatisk burde blitt tildelt en tilleggsgrad i eksistensiell selvransakelse. Om dere flyr i to døgn og seiler i to uker langt langt pokker-i-vold eller tar trikken til feltarbeid er i og for seg likegyldig – så lenge dere gjør noe dere selv synes er spennende! Det er mer strategisk å ikke tenke strategisk, og det er uendelig mye lettere å skrive om noe dere brenner for enn om noe som knapt gir lunk gjennom en kald vinter.
Hvis dere, i kreativt samkvem med foreleser, veileder og medstudenter, tar godt vare på denne stormanns-/kvinnsgalskapen, vil også et antropologisk trumfess ha sneket seg inn i ermet deres: det etnografiske veto. Alle teorier og postulater som gjør det minste krav på allmenngyldighet kan utfordres på empirisk grunnlag. Kanskje er en av artiklene vi snart skal lese med på å underminere et analytisk perspektiv? Fantastisk! Den vekten faget vårt tillegger beskrivelser av menneskers livsverdener er garantist for at antropologien forblir et egalitært fag, der selv en ringe masteroppgave ved et norsk universitet bærer på en positiv eksplosjonsfare. Og, ikke mindre oppsiktsvekkende: andre kan bruke deres beskrivelser. Ikke bare i dag, men i uoverskuelig fremtid. Akkulturasjon, appropriasjon, synkretisme, kreolisering, amalgamering og hybriditet har alle vært brukt for å forstå det samme empiriske fenomenet. I motsetning til disse begrepene lever empirien de var ment å analysere videre.
Etnografi har nemlig ingen best før-dato. I dagens “post-ologiske” akademiske klima, der påklistring av merkelapper (som “post-ologisk”. . . ) ser ut til å belønnes rikere enn den faktiske fremstilling av produkter, er dette noe som ikke kan gjentas for ofte.
Hver nye empiriske beskrivelse blir m.a.o. del av den samlede antropologiske kunnskapsbase. Også av den grunn er de seksten bidragene til årgang 16 (!) av Betwixt & Between eksempler til etterfølgelse. 2006-versjonen viderefører det antropologiske mangfoldet, i lykkelig kompaniskap med stormanns- og storkvinnsgalskapen. Artiklene vil tjene som tankeføde for samtlige lesere, og forhåpentligvis som eksempler til etterfølgelse for kommende antropologer. Redaksjonens skål! Og vel bekomme! | nor |